African time

Først må jeg si at det er umulig å være upåvirket av denne forferdelige hendelsen som fant sted i Oslo og på Utøya fredag 22 juli. Alt jeg kan gjøre er å håpe at dette får en samlende effekt, hvor nordmenn møtes med kjærlighet til hverandre istedenfor å splittes i hat og frykt. Så langt er jeg stolt av hvordan nordmenn har støttet hverandre og samtidig holdt seg for gode til å ty til aggressive og hatefulle utsagn.

DET gjør meg stolt av å være Norsk!

Om det er noe som helst igjen av stammesamfunnet her i Zimbabwe, så må det være såkalt ”African time”. Dette begrepet omfatter et helt annet perspektiv av tiden i kontrast til hvordan vi i den vestlige verden ser og handler rundt emnet. Helt fra jeg først fikk vite at jeg skulle hit, har jeg blitt advart fra alle hold om at tidsbegrepet ville bli min største utfordring og at det ville bli utrolig frustrerende å jobbe her.

Med African time menes det at: ”Time is allways coming”, og istedenfor å irritere meg har jeg forelsket meg helt i denne måten å se på tiden.

Nå skal det sies at dette er et av de største hindrene for utvikling i dette landet både i jobb og holdnings sammenheng.

Bare på den korte tiden jeg har vært her har jeg måtte tolerere å vente i flere timer på mennesker som egentlig ikke kommer, eller som kommer flere timer for sent når de ”bare skal ut 2minutter”. Allikevel finner jeg en naturlig flyt og en enkel vei til å leve i hvert øyeblikk i dette tidsbegrepet, som for meg overgår all irritasjon.

Mange av dere som kjenner meg vil kanskje mene at jeg er oppvokst med 50% african time ettersom mamma alltid har styrt tiden slik. Her får dere ingen argumentasjon fra meg.

I Zimbabwe måles tiden ut fra hvordan solen står på himmelen, å så langt holder jeg meg i nået =)

See you when i see you…

Jobb (mer eller mindre)…

Dagene blant SRC staben er veldig bedagelige. Faktisk så bedagelige at jeg vil kalle dem ekstremt bedagelige, både dagene og mine kolleger. Vi kommer på jobb ca kl: 09 og går hjem presis kl: 16.30 hver ukedag. Mesteparten av tiden her brukes til å sitte foran en skjerm med kabal eller musikk, å jeg kan lett se for meg at disse gutta hadde vært tidenes nettsurfere om det hadde vært nett tilgang.

SRC avdeling Chinhoyi

Dette er for så vidt kanskje ikke så annerledes fra norske arbeidskontorer når jeg tenker meg om, men her gjøres det med en avslappet stil som minner sterkt om hasjrus, dog jeg helst ikke tørr å se for meg hvor tregt ting hadde gått om det hadde vært tilfelle.. Foruten å sløve med kabal eller bilder av jentene de møtte i helgen, hender det at mine kolleger tar seg en to minutters (African time = 1.5-2 timer) rusletur bort for å kjase med naboen eller en eller annen forbipasserende på gata i byen. Og sånn går no dagan.

En av mine kolleger legger dagens 5 kabal

Etter første uke gikk det opp for meg at om noe skal skje her, så må jeg først finne en måte å motivere mine kolleger til arbeid. Yes, du leste riktig, her sitter det 4-10 menn (kommer an på hva vi har til, og om vi har, lunch) som ser ut til å vente på at jeg skal finne på noe for dem. Jeg innser nå at SRC Chinhoyi har fått seg en sånn hvit durasell kanin fra Norge til å fylle stilling som maskot og motivator.

”Hello my name is Jan. I`ll be you`re Muzungu this year”!

How to pullup in Zim

If you find yourself in Zimbabwe and suddenly realize that you cannot go one entire year without doing you’re favorite fitness exercise, these are some guidelines and tips you might follow.

Step 1

Ask you’re coworkers and family if there is a place to buy two big poles and metal bars. If they don’t know about such things (even dough they have just purchased some for their yard and/or garage), just look around in you’re local industry area.

Step 2

When and if you are able to find the materials you need, be sure you have some friends or coworkers who are able and willing to drive the materials, preferably as dangerous and reckless as possible, to you’re construction site. Be aware of possibilities that ongoing traffic might drive of the road if you’re driving coworker is “bold” enough. But don’t worry, if you have a white person in you’re passenger seat everything goes..

Step 3

If you decide to go for the “drilling of holes in the poles” technique, be aware that electricity can and probably will be absent for days. A better solution would probably be to use some rope to tie the bar to the poles.

Step 4

Persuade a friend or possibly a sibling to help you with the construction, by starting to dig some knee-deep holes where you want the chin rack placed.

Tip: It might help if you assure this person that this will only take 30min, and that you have done this a dozen times before.

Step 5

If and when you discover that the holes are in fact 2cm to small for the bar to pass through (even dough you specifically informed of what size was needed several times), find a knife or a pickaxe and start making the holes bigger. Meanwhile you should encourage you’re friend/sibling that this will be done before sundown.

Use a hammer or sledgehammer to root the poles in the ground and put some gravel or some bricks around the stem in the earth.

Tip: If you get photographed while the sun is going down, be prepared that you’re friend/sibling might be amazed by how WHITE you actually are..

Step 6

Apologize to you’re friend/sibling about the time of construction.

Tip: Try to get a tan while in Zimbabwe, so that you don’t look like a total oaf next to you’re African friends.

Enjoy the construction the following day, because now it is probably to dark and the whole neighborhood has showed up to watch this white guy doing some labour =)

Endelig på plass!

Da har jeg endelig plassert sekken min her i Chinhoyi og er allerede godt på vei med integreringen i både familie og hjem.

Vertsfamilien min "The Mateves":

Far/Pastor -Amos

Mor/Hjemmeværende - Mathrine

Lillesøster - Rutendo (Ru)

Lillebror -Hope

Hund/hjemmeværende - Tiger

+ 2 lillesøstre som er utflyttet.

Hjemmet mitt er fantastisk! Regelmessige strøm og vann brudd (eller kansje vi skal snu på flisa og si regelmessig strøm/vann tilgang), noe som resulterer i hyppige "candlelit dinners" og matlaging i peisen eller over bål i hagen. Jeg storkoser meg hver dag til min families store overraskelse. Før middag og etter bordbønn går lillesøster Rutendo på kne og vasker hendene mine, før hun vasker resten av familiens hender. "Det er et tegn på respekt" sier mor, men jeg må innrømme at det plager meg litt nå i starten. Jeg sniker meg som regel til å hjelpe Ru med å lage maten og rydde av, selv om far fniser og sier at: "menn ikke har noen plass på kjøkkenet". Pastor Amos er veldig interessert i at jeg driver med yoga og meditasjon, å stiller seg gjerne åpen for diskusjon om religion og livssyn. Det var ikke før jeg åpnet gårsdagens avis og så overskriften: "Meditation - Worship to God or Satan?", at jeg forstod hvor omdiskutert slikt er i Zimbabwe.. Pastoren er allikevel bare positivt interessert i alle mine rare tanker om det ene og andre, så det er kun støtte å finne blant mine her hjemme. Nå er faktisk familien veldig interessert og engasjert i mine planer om å konstruere mitt eget chins-stativ i hagen, en prosess jeg lover å holde dere oppdatert på ;)

Hope koker varmtvann i hagen.

Jobben har til nå vært veldig preget av såkalt "African-time". Et begrep som går ut på at det aldri er noe tidspress her i varmen, dog heller at det som ikke blir gjort i dag kan gjøres i morgen. Dette skal jeg komme tilbake til senere, men jeg kan avsløre at skriften på døra vår som sier "Bus Hours 08-04.30" er en sterk overdrivelse på alle måter..

I morgen den dag.

Andre dagen i Zimbabwe fikk vi fire som var kommet frem (meg, Andrea, Runa og Cainan), tid til å ta oss en tur ut på en aldri så liten safari. Vi ble fortalt at her kunne vi treffe på både neshorn og flodhest, men på den krunglete veien ut mot "the safari lodge" traff vi på noe enda mer oppsiktsvekkende og eksotisk. Etter å ha kjørt i 20 minutter fra tilrettelagt vei, laaaaaangt inn i bushen og enda lengre borte fra all sivilisasjonen, trillet det plutselig frem en stor, dvask, hvit mann på sykkel, iført altfor tettsittende sykkelbekledning.. Denne karen kunne man møtt hvor som helst ellers i verden uten å ha reagert, men her ute ble det bare litt for snålt. Det hersket et par sekunder stillhet i bilen, før vi alle brøt ut i gråtende latter. Noe mer malplassert skal du lete lenge etter...

Her er en Zebra.

Endelig fikk vi på plass Anne Minotti, som har ligget syk i Zambia siden vi andre reiste til Zim, så nå er vi nesten full gruppe her nede. Det var veldig godt å endelig få henne på plass her hvor hun hører hjemme, så hun fortjener en plass i bloggen.

Minotti er faktisk barnebarnet til Anne Cath Vestly og har et usedvanlig krøllete hår.

Da Zim gjengen endelig var på plass tok vi oss en ny avstikker ut i "lion and cheeta park" hvor vi kom ganske nær en stor flokk av løver, med bare et bilvindu til skillevegg.

Da er vi ved veis ende for all forberedende orientering og i morgen blir vi utplassert i våre vertsfamilier alle fem! Jeg skal til Chinhoyi, en liten landsby ca 120km nord/vest for Harare, mer info kommer når jeg får den. Nå ser det samtidig ut til at det kan bli en liten stund til neste mulighet for Internett tilgang siden disse usb-nettverkene sliter litt med Mac vennligheten. Jeg håper allikevel å få koblet meg på etterhvert, slik at jeg kan få presentert vertsfamilie og samfunnet jeg skal oppholde meg i det neste året.

Ps: Jeg fant Spirulina her nede!! Så da er protein og vitamin inntaket reddet. Tenkte det var nyttig informasjon for både LH og Hanne, så nå vet dere det jenter =D

So close.. yet so far

Turen fra Zambia til Zimbabwe skulle vise seg å være et lite stykke afrikansk kulturforståelse i form av tid og tålmodighet. Vi fikk en flying start fra Lusakas rush trafikk som resulterte i at vi fremdeles befant oss i samme bydel 1,5-timer etter motorstart. På grensa brukte vi 2-timer på egentlig ingenting, men det er mye slikt som går rundt her har jeg forstått. Dette var forsåvidt helt ok og nokså sjarmerende i seg selv, hadde det ikke vært for den utrolig uforståelige og upraktiske måten å trø så mye bagasje som mulig inn bakerst i bussen.. Vi ble selvfølgelig plassert på bakerste rad og jeg fikk den samme herlige kofferten i hodet ved flere anledninger. Den 5 gangen traff den nokså hardt og jeg måtte bruke et par sekunder på å kjøle meg ned før jeg "kontrollert" brukte alle mine krefter på å ommøblere en god del av denne velplasserte bagasjen. 14 timer senere ankom vi Harere =)

Rett før avreise og kofferter i hodet..

Zimbabwe er et klart løft når det gjelder standard av veier og varmtvann i forhold til Zambia. Trafikken er dog mye det samme. Her gjelder det å tenke effektivisering, så da sitter vi helst så mange som mulig på samme bil. Det går forståelig nok mye i pickup her, ettersom man da kan få plass til en ti, tolv ekstra på planet. Ærlig talt så synes jeg dette er helt utmerket =) ...så lenge vi ikke krasjer.

Cainan nyter sikkerhetsbeltet og airbag

Nå har vi endelig fått møte våre arbeidsgivere for året som kommer, både SRC (Sports and Recreation Commission) og Plan Zimbabwe, så da begynner faktisk brikkene å falle på plass. SRC`s hovedkontor er lokalisert vegg i vegg med den Zimbabwiske stadion som kan sees på bildet under.

Zimbabwes stolte arena! Ps: brukes ca 1 gang i skuddåret..

En av årets Sør-Nord frivillige fra Zimbabwe er Lillian som spiller på det kvinnelige landslaget og har en herlig liten sønn på 3-år. Vi har vært så heldige å få bli med henne på til nå 2-landskamper, hvor The Mighty Warriors (Zim kvinnelandslag) har vunnet med store tall.

Runa leker gjemsel.. akkurat som om ikke tassen ser den ene hvite jenta bland 2000 afrikanere.

Nå er det ikke lenge før jeg blir sendt til vertsfamilien min og stedet hvor jeg skal jobbe og oppholde meg det neste året, så jeg skal få til en oppdatering når brikkene er på plass ;)

Håper alle nyter sommervær og fritid hjemme i nord!!