En liten tur i Zimbabwe

ble til en ukes tur på kryss og tvers av landet, samt en tre dagers rundtur i Botswana.

Zimbabwe gjengen som består av: Andres, Anne, Cainan, Karoline, Runa, og meg selv, bestemte oss for å ta noen dager sammen i Hwange nasjonal park, før vi skulle overvære Zimbabwe National Youth Games i en uke.

Det å sette 6 reiseglade nordmenn som helst vil se så mye som mulig av Afrika i en gruppe, for så å la dem legge ut på egenhånd med et par fridager, er som å spille ludo med pensjonister og kamferdrops som innsats. Vi endte like greit opp med å dra direkte fra Hwange til Victoria Falls. Et par øl, mye vann, og to netter senere, virket nabolandet såpass nært og fristende at vi rett og slett tok turen til Okavango Delta, en god dagstur med bil inn i Botswana.

Gjengen i solnedgang ute i Hwange nasjonal park

Etter tre netter i Botswana fikk deler av gruppa litt dårlig samvittighet ettersom de skulle vært på Youth Games for et par dager siden. Alle ringte da koordinatorene sine for å høre om det var behov for oss. Noen fikk beskjed om at de gjerne skulle ha vært der og andre fikk ikke tak i sine kontakter. Selv ringte jeg min koordinator Sherman og samtalen ble som følger:

JM;" Hello Sherman. How are you? Im just wondering if you need me before sunday?".

Sherman;"Hello Jan! Are you fine? Its no problem, see you sunday!". Akkurat som de fleste samtalene våre går =)

Victoria Falls sett fra Zimbabwe siden

Vi satte oss da til å haike på veien tilbake til Zimbabwe og ble plukket opp av en hyggelig mann som tilfeldigvis skulle over grensa med en tom buss... Orker ikke skrive om all flaksen vi hadde når det gjelder transport på denne turen, men det var nesten kvalmende mye.

Uansett så stopper vi litt før gransa for å fylle diesel og mens jeg går ut for å få meg litt frisk luft kommer sjåføren ut, tenner en røyk og spør med litt ubekvem stemme: "Are you guys some sort of traveling orgie?". Det er nemlig ikke så vanlig at tre jenter og to gutter reiser på tur sammen viser det seg. Etter å ha forklart at vi er frivillige fredskorpsere i zimbabwe som bare er venner, blir stemninga litt annerledes.

klatrer mot flodhest 30meter ute i vannet midt i nasjonalparken nær Vic Falls.

Youth Games viser seg å bekrefte mine antagelser om hvordan organisasjonene vi jobber for ser på oss som norske frivillige. Et tema jeg antageligvis sveiper innom ved en senere anledning, men nå vil jeg trene, spise, lese og sove i min egen seng her hjemme i Chinhoyi =)

Månedens Portrett

Navn: Jan Erik Trydal
Går også som: Jani, Tryal, Trøkk, Taikoping eller JET.
Yrke: Utdannet ingeniør, men kan stort sett gjøre alt.
Sivil status: Gift (giftet seg 12 august 2011 med Ann Christin Karlsen).

Spiser helst: Norsk Husmannskost. Om du reiser utenlands med Jani, husk å ta med Wasa...

Beste sitat: "Ikke KØDD med Sven!!!". Sven er tøy kaninen/ kose bamsen hans.

Trydal får æren av å være første mann ut i portrett rekka.

Enkelt å greit fordi han er en av mine nærmeste og beste venner og fordi han nettopp gifta seg og antageligvis er på bryllupsreise nå (jeg kan altså skrive hva jeg vil og la det stå helt til han får sjangs til å komme seg på nettet igjen).

Nå skal det også sies at jani ringte meg i fjord høst en gang å sa: "Nå har vi bestemt oss for bryllup 12 august 2011, så nå vet du det og kan pent holde deg i Norge". Hvorpå jeg svarte at: "Konge Trydal!! Selvfølgelig blir jeg i Norge på den tiden".

Litt dårlig samvittighet for den fortsatt kjenner jeg...

Jan Erik er en skøyer som gjerne blir med på et slag kort eller Star Craft om man spør pent. Han er kongen i utfor bakken på både ski og brett, en egenskap og lidenskap vi begge deler (Les: Ironi). En gang da vi var 13-14 hoppet jani på meg i sinne for noe vår venn Erik hadde sagt. Det var sikkert fortjent, men jeg tok igjen ved å legge ei stor spytte klyse midt på toppen av hodet hans en dag vi satt på bussen. Forferdelige saker som fortsatt får meg til å le godt.

Er det bra eller dårlig jani?

Trydal er ikke så glad i utenlands kost. Da med, jani og Erik krusa rundt i California ble han så dårlig av amerikansk mat at vi måtte tråle staten etter noe som minna om norsk føde. Vi fant, etter mye leting, en butikk som solgte Wasa knekkebrød. Den resterende uka satt jani i bilen å tygga tørre knekkebrød mens jeg og Erik spiste burger, pizza og deep fried chicken. Tror aldri jeg har sett ham så fornøyd som da =P

Frøkteli gla i dæ kompis! Å måtte der få ei fantastisk brølløps reise me møe go norsk mad på turen. Gledår mæ te å se dæ igjen min kjære venn!!

Sadza og Black Mamba

Her i Zimbabwe tørr jeg trygt å si at Sadza er både nasjonal rett og favoritt måltid blant de lokale.

For de av dere som leste om mitt møte med Nshima i Zambia, så er da Sadza akkurat det samme. Nemlig en utrolig nærings løs, lim lignende blanding av mais-mel, vann og salt..

Det skal ifølge min familie og mine kolleger helst spises til hvert måltid og er en naturlig del av et sunt og næringsrikt kosthold som har røtter langt tilbake i afrikansk historie.

At mais ikke ble dyrket her i noen stor skala før tidlig på 1900-tallet, og at en skal lete LENGE etter noe mindre næringsrikt, holder jeg liksom litt for meg selv.

Det gjør jeg rett og slett fordi man ofte kan få oppfatning av at om man ikke liker satza så hater man Zimbabwe. . .

Så enkelt er det bare, ingenting i mellom.

Her skal man helst ikke grise. Det er kjempe lett..

Nåja, jeg smiler bredt, svelger all fornuft og biter meg i leppa for ikke å smile hver gang mor setter sadzaen på bordet og sier: "I dag laget jeg ekstra Sadza! Dere som trener så mye trenger masse Sadza, slik at dere får i dere nok næring og blir store og sterke".

Det er forsåvidt helt forståelig at de elsker dette ettersom mais-mel er billig og lett å lage.

Men når det er snakk om Sadza er så godt ditt, og Sadza er så sunt datt, HELE tiden så må jeg ærlig innrømme at bristepunktet er farlig nært noen ganger. Mine kolleger uttalte her en dag: "Vi afrikanere blir skikkelig sure om vi får servert bare kylling og ris, pasta eller brødmat for ofte. Vi trenger Sadza for å bli mette og få nok god energi." Tralalalalaa

Over til andre og mer lystige saker. Jeg var ute å gikk med min gode venn og kollega Munyaradzi her en solfylt lørdags morgen. Munya er selverklært; "kongen av snarveier", så vi går alltid raskeste veien mot målet. Om vi så må stå å vurdere hva som er raskest av grus eller gress i 20min for så å spare 4 meter, vi skal tross alt gå veldig fort og komme på tiden (Les: Ironi). Uansett... Vi krysser da, denne lørdagen, et lite gjorde for å spare et par meter med grusvei på vei mot markede. Et par meter nede på denne stien skimter jeg noe som beveger seg i høyre øye krok, snur meg og sier til min kollega: "Du Munya. Er ikke det en sånn mamba?!". 1.5-meter ut i gresset fra hvor jeg står viser det seg å ligge en Black Mamba på ca.2 meter, med andre ord verdens giftigste slange.

Dette er en Mamba, ikke en Munya.

Min venn viser seg altså å være liiiiiivredd for slanger, så han skriker høyt mens han løper noen meter fra meg.

Jeg blir jeg stående med en uforståelig trang til å gå etter dyret som nå er på vei bort, antageligvis grunnet Munyas "skremmende" oppførsel. Mambaen forsvinner overraskende fort i det høye gresset og etter å ha gått noen steg bort begynner pulsen min å stige kraftig, nå som det går opp for meg hvor nært alt var. Munya mener jeg er totalt PENGA, som betyr gal i hodet, og kan ikke forstå at det var så spennende at det overgikk fornuften min.

Selv har jeg blitt litt mer forsiktig når det gjelder snarveiene til Munya...