Sadza og Black Mamba

Her i Zimbabwe tørr jeg trygt å si at Sadza er både nasjonal rett og favoritt måltid blant de lokale.

For de av dere som leste om mitt møte med Nshima i Zambia, så er da Sadza akkurat det samme. Nemlig en utrolig nærings løs, lim lignende blanding av mais-mel, vann og salt..

Det skal ifølge min familie og mine kolleger helst spises til hvert måltid og er en naturlig del av et sunt og næringsrikt kosthold som har røtter langt tilbake i afrikansk historie.

At mais ikke ble dyrket her i noen stor skala før tidlig på 1900-tallet, og at en skal lete LENGE etter noe mindre næringsrikt, holder jeg liksom litt for meg selv.

Det gjør jeg rett og slett fordi man ofte kan få oppfatning av at om man ikke liker satza så hater man Zimbabwe. . .

Så enkelt er det bare, ingenting i mellom.

Her skal man helst ikke grise. Det er kjempe lett..

Nåja, jeg smiler bredt, svelger all fornuft og biter meg i leppa for ikke å smile hver gang mor setter sadzaen på bordet og sier: "I dag laget jeg ekstra Sadza! Dere som trener så mye trenger masse Sadza, slik at dere får i dere nok næring og blir store og sterke".

Det er forsåvidt helt forståelig at de elsker dette ettersom mais-mel er billig og lett å lage.

Men når det er snakk om Sadza er så godt ditt, og Sadza er så sunt datt, HELE tiden så må jeg ærlig innrømme at bristepunktet er farlig nært noen ganger. Mine kolleger uttalte her en dag: "Vi afrikanere blir skikkelig sure om vi får servert bare kylling og ris, pasta eller brødmat for ofte. Vi trenger Sadza for å bli mette og få nok god energi." Tralalalalaa

Over til andre og mer lystige saker. Jeg var ute å gikk med min gode venn og kollega Munyaradzi her en solfylt lørdags morgen. Munya er selverklært; "kongen av snarveier", så vi går alltid raskeste veien mot målet. Om vi så må stå å vurdere hva som er raskest av grus eller gress i 20min for så å spare 4 meter, vi skal tross alt gå veldig fort og komme på tiden (Les: Ironi). Uansett... Vi krysser da, denne lørdagen, et lite gjorde for å spare et par meter med grusvei på vei mot markede. Et par meter nede på denne stien skimter jeg noe som beveger seg i høyre øye krok, snur meg og sier til min kollega: "Du Munya. Er ikke det en sånn mamba?!". 1.5-meter ut i gresset fra hvor jeg står viser det seg å ligge en Black Mamba på ca.2 meter, med andre ord verdens giftigste slange.

Dette er en Mamba, ikke en Munya.

Min venn viser seg altså å være liiiiiivredd for slanger, så han skriker høyt mens han løper noen meter fra meg.

Jeg blir jeg stående med en uforståelig trang til å gå etter dyret som nå er på vei bort, antageligvis grunnet Munyas "skremmende" oppførsel. Mambaen forsvinner overraskende fort i det høye gresset og etter å ha gått noen steg bort begynner pulsen min å stige kraftig, nå som det går opp for meg hvor nært alt var. Munya mener jeg er totalt PENGA, som betyr gal i hodet, og kan ikke forstå at det var så spennende at det overgikk fornuften min.

Selv har jeg blitt litt mer forsiktig når det gjelder snarveiene til Munya...