En litt annerledes julefeiring

Da satt jeg der, i et lite propell drevet fly med 7 andre passasjerer, å skuet ut over Kilimanjaro som står opp mellom skyene 5895-meter over havet. Flyturen gikk bedre enn forventet, med et stort unntak av den annonyme tullingen som følte for å dele en langlivet og lydløs fis med resten av oss, fem minutter etter at flyet tok av fra Nairobi...


Vel nede på Tanzaniansk jord og etter en alt for lang men velkjent samtale (Les: bestikkelse) mellom meg og pass kontrolløren, møter jeg en smilende, svett og veldig malplassert Erik Jacobsen!! Kameraet ble dessverre ikke tatt frem da vi møttes, men jeg kan love mange bilder av både Erik og turen i denne bloggen ettersom vi utrolig nok fant Afrikas akkileshæl (internett) på hotellet vårt. Etter en god klem og mange kommentarer om hvor utrolig rare disse Afrikanerne er (du må erfare det for å forstå det...), ankommer vi hotellet og Erik overrasker meg med et lass av julegaver hjemmefra!!


Her det flust av brev og julekort fra hele familien, Titten Tei t-skjorte, 2-par joggesko, pondus og Donald blader, 1-hardisk med MASSE gøy på, nøtter og sjokolade i fleng, og sist men ikke minst: Polly småsulten ;) Nå er det gått en liten uke siden Erik la dette ut fremfor meg, og selv om mye av sjokoladen og nøttene er blitt spist, så står jeg her i like stor forundring å lurer på hva jeg har gjort for å fortjene slike velsignelser. Tusen hjertelig takk til dere hele gjengen!!!

Som alt annet så langt i ferien, kommer intrykkene og opplevelsene skytende inn fra alle kanter i rekord fart (eller kanskje det bare er meg som har vært i Zimbabwe for lenge og synes alt går i rekordfart?), og overgangen mellom møtet med Erik og gavene, til vi sitter på kontoret hos Kessy Brothers Tours dagen etter blir knapp. Etter å ha utvekslet håndtrykk med hele kontoret og mottatt oppløftenede kommentarer som: "Your gonna Kill Kili", informerer jeg Erik om TIA. TIA = This Is Africa, og med det har vi forklart alle Afrikanske rariteter og tankesett, så la oss gå videre :)


1-time senere står vi klare, meg, Erik og ni Tanzanianske sjerpas. Kilimanjaro here we come! Dette er en tur jeg har planlagt helt siden jeg fikk vite at jeg skulle til Zimbabwe og nå er det endelig klart for årets avsluttende fysiske utfordring, heldigvis med Erik Jacobsen ved min side :) Så knytter vi lånte sko, sjekker sekkene for vann, og diskuterer hvor lett dette skal bli, mens guiden vår presenterer dagens lunch.


Jeg har allerede informert Kessy Brothers om at jeg ikke spiser kornprodukter og helst unngår poteter, så jeg får tre dagers gammel pølse og kylling til lunch. Erik får just det samme, men med en slump halvstekte og vassne french fries i tillegg :D Min kjære venn står over lunchen mens jeg som allerede er godt vant med slikt tar meg en bit av kyllingen. Lite viste vi om at maten de neste 5-dagene skulle bli mye det samme.

Dag 1.
Første dag blir vi introdusert til teamet av sherpas og guider som skal følge oss hånd i hånd helt til topps. De to hoved-guidene våre skal vise seg å være vanskelig å holde unna alle bildene vi tar på veien. Maken til linselus tror jeg man må til en fuktig kveld i Kristiansand etter, men vi får som regel knipsa noen før de er der ;)

Her har dere Erik blant Tanzanias flotte regnskog og linselus!

Denne dagen beveger vi oss i et typisk Norsk tur tempo (40-50km/t) gjennom et nydelig landskap av regnskog og andre klatrere, som vi selvfølgelig går forbi. Guidene våre er veldig bekymra for tempoet vårt og ber oss hyppig om å roe ned: "slowly, slowly guys. slowly, slowly, or you wont make it". Etter 6-mnd i Africa har jeg lært meg å ta alt Afrikansk med en klype salt og siden Erik kommer rett fra Norge med den velkjente: "Vi æ jo vikinger, kjør på" instillinga, når vi første base camp på 2900-m ca 1-time før alle andre. Hva da: "Nyte naturen"? Vi er her for å klatre! ;P

JM strikes his first pose at 2900-m, wearing a borrowed set of mountain shoes and a fashionable yellow rain coat from The Kessy Brothers collection, his dads old wool underwear, and a newly bought shorts. OBS:Posing with tea, no coffee was consumed on this trip

Erik har ikke akkurat Lars Monsens repportoire når det kommer til turer ut i natur og friluft. Jeg tror faktisk vi kan kalle dette hans første telt tur og det er definitivt hans først møte med ute do konseptet. Det var da fantastisk underholdende å se uttrykket hans når han øynet et typisk afrikansk klosett (hull i gulvet), noe som må markeres med et bilde og masse lykke til min venn!

Dette var allikevel ei utfordring han tok på strak arm, å det står stor respekt av at han har valgt Kilimanjaro som sin første ordentlige tur ut i friluft! Kudos min venn, du ER en viking ;)

Første natt ble Erik introdusert til en hel rekke nye ting, blant annet Afrikansk leggetid... Fullt volum på radio, walkie talkies, og samtlige sharpaer til tidlige morgen stunder gav min venn en heller dårlig nattesøvn.. TIA - This Is Africa. Welcome to my life :D

Dag 2.
På tross av lite søvn ble vi vekket av en ny omgang Tanzaniansk radio rundt klokka 07 og en heller lite imponerende frokost. Jeg ble servert et par lefser som, i følge kokken, var uten korn eller soya, Erik fikk loff. "Heldigvis" fikk vi også ei løksuppe med masse koriander (å som jeg elsker koriander..), litt frityr druknet fisk og noen tomatskiver. Dette ble intatt med stor skepsis, før vi satte igang med dagens marsj mot neste camp på 3900-m.


Sånn omtrent i overgangen mellom regnskog til spøkelsesskog (som de kaller det), stoppet vi for en vannpause og litt lett tøyning. Det lå dessverre et skylag bak oss som dekket utsikten over regnskogen, men jeg kan bekrefte at det var vakkert. Vannpauser ble det forsåvidt ganske så mange av. Faktisk så tror jeg ikke at guidene våre sa noe annet enn: "Drink water, eat power bar, throw up, it good for you!". Litt uti løypa fikk jeg bekreftet min skepsis ovenfor frokosten og ble kvalm og dårlig resten av dagen. Det var altså etter andre dag i ruta at vi totalt overså alle råd fra våre fantastiske guider og kjørte vårt eget løp ;)

To glade gutar vel framme ved andre campsite på 3930-m

Så var det nok en gang klart for å legge seg inn i teltet å vente på morgendagen. Etter 6-mnd i Afrika har jeg vendt meg til denne evige vente tiden som følger etter alt man gjør, så jeg kom forberedt med tre bøker og synes det var helt greit. Erik kom rett fra Norge og fikk litt Norge/Afrika sjokk ettersom det plutselig var timesvis med dødtid i hverdagen hans. Et sjokk jeg veldig godt kan forstå og sympatisere ovenfor. Han fikk tilbud om å låne ei bok men valgte heller å bruke disse død-timene til å prøve å ta igjen noe søvn. Slik brukte vi da kveldene våre..

"The Kite Runner" er til nå den beste drama/fiction boka jeg noen gang har lest.
Vist du ikke har lest den, så les den... Enkelt nok :)

Dag 3.
Vi krysset nå over til et vulkansk område hvor bakken var varm og terrenget var fritt for grønt. I fare for å stjele en kommentar fra mine medfrivillige etter en tur til Table Mountain i CT, så var dette litt som Frodos walk to the mountain of doom (sorry jenter, men den kommentaren passer mye bedre her ;)

Denne dagen gikk vi opp til svimlende 4200-m før vi tok turen ned til neste base camp på 3600-m. Dette var for å gjevne ut trykket og forberede kroppen på dagene fremover. Erik kjendte litt på det da vi nådde 4200-m men nå har han bodd ved havet i alle år og aldri vært så høyt oppe før, så det er helt greit. Du er Viking uansett kompis! Og denne høyden kjenner nok hver en viking ved første møte.



Da vi ankom tredje camp på 3600 fikk vi endelig se toppen "Uhuru Peak" og den beryktede "spy-veggen" (til høyre i bildet), som vi skulle klatre neste dag. Erik hadde tatt med riktig hodeplagg og posserer her som en ekte Nordmann, dvs med Norske farger, først i løypa, smilende og klar for å gå videre til neste begivenhet ;)



Ved denne campen ble vi møtt av et helt hav av ravner, å Erik kunne fortelle meg at disse var her grunnet det kroppslige avfalle (spy og avføring) fra alle turistene. Erik kunne masse annet rart om fjellet vi klatra på, så jeg fikk mange spennende fun-facts gjennom hele løypa. Annyhow, så gjorde disse fuglene seg pent i siluett mot skylaget under oss. Etter gårsdagens matinntak og til våre guiders store bekymring og missnøye, fastet jeg denne dagen. Jeg vet ikke helt om de ble lettet eller irritert når jeg ved dags ende hadde masse overskudd og fortalte at slikt var helt naturlig for mennesker som ikke var totalt avhengige av karbohydrater ;)

Dag 4.
Etter nok en dårlig frokost gikk vi løs på den norske melkesjokoladen Erik hadde tatt med hjemmenfra. Bless you Erik! Heldigvis fikk vi servert noen kokte egg og noen frukt etter å ha spurt kokken, men de "kornløse og soya frie" lefsene ble liggende urørt sammen med koriander suppa. I dag gikk turen mot siste camp før toppen og aller først måtte vi klatre den såkalte "spy-veggen". På tross av at vi begge kunne kjenne at oksygen nivået sank for hvert steg, så var denne klatringa noe av det mest spennende og gøye terrenget på turen. PS: ingen av vikingan spøy ;)

Norsk brunost fra Cape Town (faktisk) intas til lunch til fordel for french fries og koreander.

Da vi satte fra oss bagasjen på 4600-m var utsikten over dagens løype og det underliggende skylaget et fantastisk skue.. Nå trøkket jeg personlig opp i mine høyeste meter over havet, etter indonesias "Mount Rinjani" på 3726 i 2008. Jeg foreviggjorde det med et snikbilde av min kjære kompis, som beundrer en utsikt han aldri før har vært i nærheten av å se fra bakkenivå :)

Langt under oss kan man skue dagens terreng.

I dag er det den 23desember/lillejulaften og når vi setter oss i teltet tar jeg frem en pose hjemmebakte pepperkaker fra min kjære guddatter Ida og tante Trine hjemme på langenes. På posen står det: "Ja, Jan Morten.... de er faktisk PROPPFULLE av karbohydrater! =D Men, vist de ikke er blitt pulveriserte på veien forventer æ at du smaker på julebaksten te mæ å Ida :)". Ingen fare tante, disse pepperkakene ble nytt 4600-m over have på vei mot Uhuru Peak og jeg tørr påstå at det er de beste pepperkakene jeg noen sinne har smakt!! Gi Ida en svær klem fra mæ og masse takk til dere begge!

Etter noen koselige timer i campen og et par sjeldne glimt av toppen, informerer guiden vår oss om at neste og siste økt mot toppen. Vi skal stå opp kl:23 for "frokost" som er tea and some biscuits, så er det strake veien fra 4600 til 5895 fra kl: 24 til 06 og en mulig skyfri soloppgang på toppen. Erik og meg har ikke akkurat høstet så masse søvn forrige natt (4-timer) så vi kaster oss i posen ved slaget 18.

Et lite glimt av toppen, 1295-høyde meter over oss

Kort fortalt så ligger vi å vrir oss i soveposen uten å få sovna helt frem til klokka slår 23 og vi blir "vekket" for en kopp te og noen kjeks.

Kjeksen blir liggende, men teen blir gledelig intatt ettersom gradestokken glatt har sneket seg forbi 20-30minus siden forrige bilde...

Turen opp startet å stopper i totalt mørke og uten noen bilder. Dette er enkelt å greit fordi denne turen, uten tvil, er den tøffeste fysiske utfordringen jeg noen sinne har gitt meg ut på. Iskalde små barnesteg tas i 6-timer, Erik roper på elgen to ganger og jeg beundrer styrken hans hver gang han snur seg oppover etter å ha kasta opp. På ca 5000-m er beina mine totalt ødelagt og jeg er faktisk usikker på om jeg tenker klart i oksygenmangelen her oppe. Uten noe særlig søvn de siste 48timene og noe særlig mat de siste 5-dagene, kjennes dette ut som en evig lang 100kg markløft. Vi når "Stella Point" på 5730-m og hadde ikke Erik og guiden fortsatt, så hadde jeg satt meg ned for en "liten" pause.

Hvordan Erik fikk tatt dette bildet, vet jeg ikke.. Han fikk ihvertfall gjort det

De siste 200-meterne er smertefulle, på tross av at de stort sett er rett frem, og når vi når vårt fantastiske mål "Uhuru Peak" er det med en skrekk blandet fryd at vi knipser et par bilder før vi forter oss ned fra kulda og oksygen mangelen.

God Jul!!!

Vi fikk en hvit jul i Afrika!! Hva med dere der hjemme? ;)

Soloppgangen sett fra Uhuru Peak 24desember 2011

Turen ned er ikke så viktig, alt jeg trenger å si er at dette har vært en opplevelse for livet og at jeg er ufattelig glad for at min gode venn Erik ville dele den med meg!! En stor takk til en fantastisk tur kamerat med løfte om en egen liten æres artikkel i 2012 og nok en stor takk til dere der hjemme som sendte masse jule kort, brev og oppløftenede kommentarer. Vi når bunnen og hotellet senere på julaften og feirer med kylling middag, melkesjokolade og Polly-småsulten i selskap av jule-kort hjemmefra.

GOD JUL!!!