Paralympic Games 2012

Vi har deltatt på flere forskjellige nasjonale arrangementer her nede, men Paralympics er en hendelse jeg har sett frem til lenge både fordi det er interessant å se hvordan Zimbabwe behandler sine handikappede og for å se hvor mye prioritet disse får under et nasjonalt mesterskap. I år ble arrangementet holdt i Hwange og for dere som følger med så er dette ganske nærliggende Victoria Falls. Hwange er vel først og fremst en stor og kjent nasjonalpark  men det er også en liten landsby på størrelse med Chinhoyi. La meg ta det hele fra byrjan.

                                     

Da vi ankom Hwange i Karolines leiebil (utrolig deilig å kjøre bil igjen by the way) var allerede utøverne tildelt bo plasser for oppholdet. Stort pluss til arrangørene! Men med oss var det en helt annen sak, så da nattemørket la seg og klokka nærmet seg 11 stod vi fremdeles uten tak over hodet. Vi fikk da beskjed om at vi skulle bo på Deteme lodge som lå ca:1-time unna og at vi kunne kjøre dit. En time senere ruller vi langt inn i jungelen og oppdager at Deteme lodge brant ned i fjord (!!) og at det bare er noen overgrodde ruiner igjen. Stort minus til arrangørene! Vi kunne ikke annet en å le av idiotien bak det hele, alle unntatt Andrea som ble temmelig skremt da jeg påpekte at dette glatt kunne være starten av ”The Blairwich Project 3”. Lang historie kort: tre timer senere deler vi to rom, jeg får noen sofaputer og et teppe og ser meg veldig fornøyd med det.

Neste dag sjekker vi, etter en ny dag med leting, inn på en sykepleier skole

I mellomtiden har lekene startet og arrangørene har bestemt seg for å ta åpningen og avslutningen av  paralympics på en og samme dag siden dette ikke er så viktig. Nok et minus til arrangørene for å nedprioritere viktigheten av slikt for de handikappede. Allikevel må jeg innrømme at de resterende dagene og arrangementene ser ut til å gå tålig bra å det fremstår masse glede fra deltagerne..

                                   

Her inngår alt fra rullestolbrukere og psykisk utviklingshemmede til albinoer og alle ser ut til å kose seg stort. Yes jeg sier albinoer kort og godt fordi vi i Zimbabwe kaller en spade for en spade uten å være redd for å tråkke noen på tærne. Jeg kunne selvsagt valgt å si: ”dem uten pigment”, men da vil jeg kreve å bli referert til som: ”han uten blodplater”, så la oss heller si albino og bløder dere å holde det enkelt. 

 Mektig imponert over basket ferdighetene her!

 Disse gutta hadde lett knust meg i tennis rullestol eller ei.

Karoline, Potto og meg kjører rundt å deler ut vann til utøverne.

La meg også bruke anledningen til å introdusere Per Otto (Potto) fra Zambia som et nytt gjengmedlem her i Zimbabwe. Potto kom først og fremst for å besøke Karoline og overvære Paralympics, men så blei det plutselig litt lengre :P Vi er alle meget fornøyde med det ettersom han er temmelig god på kjøkkenet og selvsagt fordi han er godt selskap både med trening og sosialt. Som Potto ville sagt: ”Det er en ærlig sak”. 

Vi fikk låne et kjøkken og tilberedte vår egen mat under lekene til stor glede for alle dem som helst ikke spiser Sadza. Her har dere mester kokken Per Otto og hans dedikerte og ivrige sue chefs, ellers referert til as: ”The three great koks” på godt norskengelsk!

Etter Paralympics stoppet vi innom et 10km løp arrangert av en brite som Karoline hadde blitt kjent med. Dette er et årlig løp for de lokale og i år møtte det opp over 1000 stk! Her deltok Cainan, Karoline og Potto, og fikk utdelt t-skjorter som deltaker premie. Flott konsept og gøy å ha sett idretts arrangement som ikke er under SRC (altså et ulovlig idretts arrangement, tro det den som vil). 

                                      

De hviteste deltakerne i et ellers lokalt dominert 10km løp. Nei vent, det var faktisk 4-5 briter som løp også, men de så mer gjennomsiktige ut om jeg får være ærlig …

Og slik avsluttet vi Paralympics og satte turen tilbake til hverdagen. Kort oppsummert så var jeg overrasket over hvor glatt lekene gikk og veldig fornøyd med all idrettsgleden jeg fikk se. Helt til slutt vil jeg legge til et hærli bilde av min kollega Andrea utplassert i Marondera.

                                     

 Andrea er glad i løpetrening, men kunne ikke delta grunnet skade. ”Litt” skuffa altså.