Ps: Siden forrige innlegg fikk så strålende tilbakemelding vedrørende de vakre føttene mine, har jeg gått aktivt inn for å dele mer av dette fascinerende fenomenet til ære for tante Trine og eventuelle andre med fot-fetisj =D
Enjoy!!
”Ein glad gut, med juletrær på alle tær”
I hovedstaden 6-timer senere treffer jeg Karoline som kommer subbende i møte for en klem og litt sympati. I går kveld kl:21 mottok jeg nemlig denne meldinga fra henne: ”Ok, ej må berre forberede dej: Ej he blitt en smule sjuk, men NEKTA å ikkje reise på tur. Ta med vidunderkur om du he.. Ligg no i fosterstiling og syns synd på mej sjøl.” Så med en boks salte kjeks, litt vann og Jan Mortens fang i tilfelle oppkast, klemmer vi oss inn i en svett kombi på vei mot Cainan som venter ved grensen i Mutare med husrom for natten.
Lite viste vi at Karoline ville være knall blid og knall solbrent 2-dager senere =D
Vel fremme i Mutare blir vi møtt av en strålende Cainan som tar oss med på sin favoritt restaurant for litt godmat før vi tar turen hjem til hans vertsfamilie for natten. Mens vi spiser kan jeg ikke annet enn å føle litt avsky og misunnelse for disse to heldiggrisene som har slike restauranter lett tilgjengelig. I Chinhoyi har vi fortsatt bare sand, støv og til tider litt vind å meske oss på.
Da vi ringer på porten til Cainans vertsfamilie tar det ca 15min før noen åpner. Vi tenker ikke noe mer på det, men går heller inn i huset hvor hele familien ser ut til å ha lagt seg.. Vi gjør en laaangt historie kort: Cainan har sagt ifra og spurt hver dag i to uker om det er ok at vi overnatter hos ham denne ene natten. Hele familien har gitt klarsignal på at dette er helt i orden og at alt skal være klart til da. Etter å ha sluppet oss inn går vertssøstera inn på rommet sitt og lukker døra. Cainan banker høflig på og spør hvor vi kan legge oss for natten. ”I dont know” sier hun og lukker døra… Det hele ender med at Cainan står i 1-time (no kidding) å prøver å få noen til å hjelpe oss, men forgjeves, på tross av at vi klart og tydelig hører at alle er våkne og taster på mobiler og kjaser. Det blir etter hvert så vanskelig at vi må ringe etter taxi for å ta oss med til byens backpacker for natten. Men da må vi først få noen ti å låse opp porten å slippe oss ut… Det hele blir etter hvert så altfor tragikomisk og god eksempel på TYPISK Zimbabwisk oppførsel at det er til å gråte av. Det ender med at vertmor kommer ut å sier: ”Whats wrong? Ive had people like you (meaning white people) in my house before you know”. Etter totalt 2-timer med vanskeligheter og rasistiske uttalelsen (mot oss), blir vi mottatt med åpne armer av Ann, eier av Mutare backpacker lodge, og vi får vårt faste rom med beskjed om å slappe av og føle oss som hjemme.
Nå ble det litt mørkt her, så da piffer vi opp med mitt største mesterverk så langt: ”skitne 4-dagers reiseføtter i hengekøye”.
Vi krysser grensa til Mosambik en tidlig torsdags morgen og blir møtt av to bemerkelsesverdig snurpete og morratrøtte grensevakter. ”Visum cost 82$, you pay or go back!”. Neimen så koselige dere var her i Mosambik da!!
Etter to lange turen i trange kombier, hopper vi av i krysset Inchope for å haike oss videre til final destination i Vilankulos ved havet. Første inntrykk av Mosambik slår oss hardt: Ingen snakker engelsk og det er ingen trafikk å haike med. Etter to timer på stedet hvil finner vi heldigvis en liten lastebil som skal i riktig retning, så vi slår til på den.
En kjekk liten bil med massevis av plass blant søpla på planet
Karoline trer på seg sitt mest sjarmerende smil og spør sjåføren om ikke det er plass til lille henne inne i førerhuset? Noe det selvfølgelig er, så da trenger bare med og Cainan å sitte på planet da vettu, jippy! Vi klatrer opp og setter oss blant tomme olje kanner, traller og gamle malingsspann, og mens sola steiker ned fra en skyfri himmel tar jeg frem bok nr-2 i Harry Potter serien og forsviner inn i den. Tre/fire timer senere har vi begge tresmak i ræva, jeg fra lasteplanet og Harry Potter fra kosteskaftet, så da er det på tide å løfte blikket og beskue den nydelige rødfargen min kjære kollega har skaffet seg.
Gjett hvem som ble solbrent på denne turen!?!? Og se på de lekre fotan oppå sekken til Cainan da!
Etter en betydelig større mengde tresmak i fua (ca 8-timer) og en drastisk overgang fra 42grader til kjølige 30 med vind (haha, tenk på dere som har frost og greier..) ankommer vi endelig Vilankulos beach og sjekker inn på backpackeren Zombi Cucumber for natta. De neste dagene brukes på iherdige og slitsomt avslappende timer i hengekøyer med god underholdning i regi av Harry Potter og Knoll og Tott (Karoline og Cainan) som utforsker flerfollige måter å irritere hverandre på, bla ved å kile hverandre ut av hengekøya aka kukongen (vanskelig å uttale kokong eller hengekøye i varmen). Men vi får også inn regelmessige innslag av gullkorn fra svenske, norske og tyske turrister på stedet.
Se på disse to trollungan!! Kan man be om bedre reisefølge? By the way så er det ytterst vanskelig å få et bilde av linselusa Cainan, så dette er eksepsjonelt! Jeg er forresten i stor beundring av den frisyren, så jeg har begynt å spare selv.
Pfft, elg i solnedgang kan gå å legge seg.. Tå i fokus med Potter og bart i bakgrunnen is the new deal. Løp å kjøp! Eller print, whatever just get it and put it on the wall!!
Forruten å krangle med Svensker og Tyskere om bistands-pollitikk, eller avskrekke folk fra å noen gang besøke Zimbabwe med utsagn som: ”Its just sand and staring people there”, brukte vi noen timer på bading i det Indiske Hav. Sjøen var fantastisk varm, salt og full av badende afrikanske barn. Det var kjempe stas for dem å våge seg innpå disse store hvite hvalene som lå å duppa i vannkanten som en lykkelig flokk niser eller flodhester om du vil, og de var veldig lette å påvirke til min store fornøyelse. De slang seg blant annet med på teorien om at det å gni kropp og hår inn i tang var poppis, men synes nok det var mer spennende å dykke ned rundt jentene for en liten titt ;) Kanke skjønne det…
De var kjempe begeistra for å lære alt om Sørlandskrabba og åssen den bevega seg i strandkanten, så hvem er jeg til å la vær å demonstrere.. (Denne kan du Pål).
Tida gikk så alt for fort ved sjøen, så det var med tungt vemod at vi stod opp kl: 03.30 for å rekke bussen hjemover mandag 14 og rulle i en jevn fart av 60km/t tilbake til Mutare hvor vi sjekka inn hos Ann¨s Backpacker (vårt andre hjem i Zimbabwe). Her ble jeg overtalt av Karoline OG Cainan .som vist nok er en HUGE chickflick fan (der fikk du den min venn ;P ), til å se drama/komedien ”He¨s just not that in to you”. Jeg boltra meg med 1L Cherry icecream og fulgte spendt med på dramaet, helt til det gikk opp for meg at Jennifer Aniston og Ben Afleck var med….. DET var bare for mye, så da kjempa jeg meg til fjernkontrollen og skifta kanal. Hvem i alle dager er så dum og setter to så fantastisk eksepsjonelt tragisk kjedelige og uspiselige skuespillere i en og samme film??? Uansett så endte det opp med at vi skifta tilbake, ettersom jeg ikke fant ut åssen jeg skulle styre denne kanal boksen, og alt i alt (og om man trekker fra Ben og Jennifer) så var ikke filmen så gal allikevel..
Sånn ser det ut i en kombi…. Småtrangt kan man kanskje si, men dette er et tema man kan skrive en egen artikkel om, så om forespørselen og nysgjerrigheten blir stor blant dere kan jeg forklare nærmere. Garantert svette,trange, støyete, illeluktende og irriterende forhold.
Siste kvelden i Mutare ble vi invitert med ut på middag av to frivillige røde korsere fra Norge som også bor i byen, noe som var utrolig koselig og som fikk meg til å missunne mine kolleger enda mer med tanke på tilgang til interessante samtaler og hyggelige mennesker som ikke spør etter penger eller alkohol i annenhver setning. Den natten fant vi ut at det var dårlig gjort av en av tre å fise i et kvadratisk rom med stor vifte i taket og at dette var en tur vi absolutt måtte gjenta snart!
No comments:
Post a Comment