Arbeidet i Zimbabwe

Her er det ikke mye ”Bus Hours” skal jeg love dere.

Arbeidet her nede har vært en evig utfordring fra første stund, men selv kjerringa mot strømmen (les: meg) må innrømme at det også har vært mye lærdom og sjarm i å stange hodet i veggen så hyppig. Man lærer seg på en måte hvor veggen er mykest og vips så har man laget ei lita hylle å hvile hodet på mens gutta spiser Sadza.

Karoline og meg jobber på spreng med resultatene etter YES games. Det var nemlig ingen andre som hadde tenkt på dette (….) og klokka nærmet seg seint. Bak oss står 300 utøvere og 20 SRC ansatte og spør om ikke alt er klart snart. Det blir større hull i veggen når man er to :)

Det tok meg ikke lang tid å skjønne tegninga og min plass i det hele, men de to første månedene var jeg den naive, søte, smilende og lettlurte murunguen (hvitingen) som satt i pasasjer setet til koordinatoren min, for så å bli vist frem som årets attraksjon til alle som ville se. Tro meg når jeg sier at: det var mange som ville se og enda flere som ville ha sokka mine, shortsen min og alt annet jeg følte for å gi dem (siden jeg var hvit selvfølgelig). Det hadde selvsagt ingenting å si at de hadde dyrere sokker, shorts eller mobiltelefon en meg, ”just give it to me murungu”.

Forbereder nettball jentene til National Youth Games med litt dips. Etterpå spurte de om ikke de kunne få capsen, skoa og genseren min. Jeg sa nei, men de kunne få mange flere dips!!... de sa nei.

Slike mennesker har jeg truffet på hver eneste dag her nede uten unntak, men jeg lærte meg tidlig å overse slike kommentarer og heller spørre om ikke de ville gi meg sine sokker istedenfor. Det er utrolig hvor mye man kan bli fornærmet over som Nordmann i sørlige Afrika om man ikke klarer å omstille seg og en gjør som regel smartest i å bare le og rulle med strømmen, noe som ikke alltid er like lett.

Gutta på kontoret. Om vi har strøm så sitter de klistret til skjermen å ser på alt fra fotballkamper til høylytte blå-filmer

Annywho, det var jobben jeg skulle skrive om. Etter disse to månedene var jeg ferdig med å vente på instruksjon fra SRC eller min koordinator om hva jeg burde gjøre eller hvor det var bruk for meg. Det fantes enkelt nok ingen plan for meg verken fra den ene eller andre. Den eneste instruksen jeg fikk var: ”Se om ikke du kan få til noe”. Min koordinator Sherman og SRC ville helst ha meg til å undervise PE (physical education) eller trene idrettslag på de lokale skolene, noe jeg sjelden fant meg i siden jeg var under den oppfattning at vi skulle drive bærekraftig arbeid og at en slik rolle ville resultere i det absolutt motsatte. Lærere og trenere ville ha gitt meg jobben deres for så å ta seg fri. Når jeg da reiste igjen ville de ha mistet all kontakt med elever og utøvere, og trolig bare ha gitt opp hele greia siden ”hjelpen” nå var borte og de ikke fikk noe særlig betalt uansett.

Lærerne tok seg en god times fri mens jeg lekte dyr med barna. Her er vi en gjeng med høner (må ikke forbinnes med frustrerte husfruer).

Istedenfor startet jeg egenkonstruerte arbeidsoppgaver med et ord i tankene: Bærekraftig. Det første som slo meg var å engasjere mine kolleger, som ellers bare satt og spilte kort eller venta på lunch. Etter et par samtaler fant jeg ut at de alle var kjempe interessert i det å bygge kropp og se bra ut for jentene. Men siden de ikke hadde tilgang til de få og eksklusive vektene i byen (eid av rike mennesker jeg aldri fikk truffet) så de ingen mulighet for å oppnå noe slikt. Mitt første prosjekt ble da å få mine kolleger til å forstå at man ikke trenger vekter for å bygge kropp. Vi iverksatte en lang og grundig sertifisering i : en omfattende base med kroppsvektsøvelser, styrke trening spesifisert for diverse idretter, joint mobility, kosthold, undervisning, og hvordan å tilrettelegge dette for barn. 

Joint Mobility/ oppvarming læres fra de ny sertifiserte til sine trener kompiser

Sertifiseringen ble en enda større suksess enn hva jeg hadde håpet på og det tok ikke lang tid før mine kolleger rekrutterte nye interesserte, alt fra kvinnelige håndballtrenere på 50+ til unge kompiser som ville ha jobb som trenere eller forbedre laget sitt til neste cup. Jeg ble stående å måpe da den ene kvinnelige utøveren på 60-65 tok hele 5 pullups rett fremfor øynene på meg.. 

De fem første og stolte sertifiserte fitness trenerne i Chinhoyi fremfor neste prosjekt på lista

Lekeplassen var egentlig en ide som oppstod fra en enkel konstruksjon av en chin-bar jeg hadde laget hjemme i bakhagen, men etter at mine kolleger fikk leke med den gjennom sertifiseringen var de alle super interesserte i å konstruere noe liknende ved kontoret. 

Prototypen konstruert av meg og min bror Hope

I utgangspunktet ville jeg at mine kolleger skulle samle inn materialene til lekeplassen ved å spørre rundt hos de lokale som kanskje ville hjelpe til med noe slikt. Jeg innså tidlig at dette aldri ville skje så jeg måtte inn med egen kapital for å få prosjektet i gang. 200$ senere stod vi der med påler, stenger, dekk og sement klare til å konstruere. Det skulle vise seg å være litt igjen å gå før dette skjedde.  

Mr Brown og Mr Mo i full gang med gravinga til pålene

La meg spare dere for den lange historien om hvordan jeg ble innkalt til møte med Mugabes dikterende parti Zanu PF, og la oss hoppe over hvordan de ødela 3-måneders arbeid. Vi kan også skippe lett forbi alle de andre murveggene jeg måtte banke hodet igjennom for å få opp denne lekeplassen. Tidlig februar sto den ferdig konstruert rett utenfor kontoret vårt og åpnet opp for et vidt aspekt av nye prosjekter og muligheter. Siden den ble satt opp har lekeplassen fungert som samlingspunkt for turnere, idrettslag, sertifiseringer, barnelek, etc, etc. Jeg må ærlig innrømme at jeg er kjempe fornøyd og stolt av hele greia. Enda bedre er det at universitetet og høyskolen i Chinhoyi nå har kopiert konstruksjonen og etterspør mine kolleger til å undervise sine elever og lærere i hvordan å bruke den. Bærekraftig ;)

The fitnessArena / Playground

De siste månedene her i Zimbabwe har mesteparten av arbeidstiden gått til å videre promotere lekeplassen og mine sertifiserte kollegers kompetanse for videreutvikling av alt fra workshops i hvordan å gjennomføre lek i PE timene for barn istedenfor urigide arobics timer på rad og rekke, til forbedring av idrettslag gjennom kroppsvektstrening.  Jeg har selvsagt også deltatt på et par opptrappinger til  nasjonale idretts arrangement og ikke helt klart å styre utenom alle tilbud om å opptre som PE lærer med et lite håp om at lærerne kanskje kan lære noe.

Slik utfører man altså gående utfall

Om jeg mener at denne formen for bistand er bærekraftig eller om jeg føler at jeg har gjort noen stor forskjel her i Zimbabwe er et spørsmål du/dere får spørre meg ansikt til ansikt. Jeg kan fortelle at mitt syn på bistands-arbeid og bistandsaktører har forandret seg mye dette året. Om jeg personlig har fått noe ut av mitt arbeid i Zimbabwe? 

Definitivt :-)