Og selv om det blir noen innlegg av massiv irritasjon og frustrerte kommentarer, så vær klar over at jeg klarer meg finfint og nyter utfordringene like mye som jeg klør meg i hodet av dem.
Jeg trenger i hvert fall ingen sympati! ..... litt empati kanskje.. =P
Uansett så er det, på tross av alt som ikke funker i dette landet, noe som går på skinner. Jeg var veldig skeptisk og ”små-bekymra” ved første møte med Zimbabwisk mat kultur. Særlig med tanke på å få i meg for lite proteiner og for mye karbohydrater. Etter 3 mnd med sadza, loff og et utall av forskjellige frokostblandinger, føltes kroppen til tider som ei gammel bingo kjerring i pillerus. Blodsukkeret kjørte regelmessig berg og dal bane mens fordøyelsen gamblet om maten skulle opp eller ned ved neste inntak av halvstekt lever eller ku innvoller.
For fire uker siden mottok jeg boka ”The Primal Blueprint”, som jeg tidligere har omtalt, i posten fra Amazon.com (God bless you Amazon). Etter å ha lest den tok jeg endelig mot til meg til å spørre min vertsmor om vi kunne gjøre en deal på matfronten. Først og fremst må jeg understreke at jeg så langt har likt min vertsmors matlaging og at jeg har fortalt henne dette ved jevne utbrudd. Men hun har også fått med seg at det blir litt mye på karbohydrat fronten for min del, særlig når jeg bare inntar en halv tallerken sadza, ris eller poteter når resten av familien gjerne spiser det dobbelte om ikke mer.
Mitt forslag var om jeg kunne få lov til å kutte alt i form av korn (brød, ris, pasta, etc) og stivelse generelt (poteter, bønner), for så å spise akkurat samme mengden kjøtt som jeg til nå har gjort. I tillegg ville jeg gjerne betale for og kjøpe egg, frukt og grønnsaker til meg selv og resten av familien. Samt investere i ekte smør til steking og sette olja på hylla. Min mor gikk gladlig med på dette men var litt bekymret for hvordan det skulle gå med meg uten alle disse karbohydratene..
Nå tilbringer jeg dagene i et totalt fravær av dårlig mage og med et konstant stabilt blodsukker som gjør trening og dagen generelt til en lek. Folka på grønnsaksmarkede begynner å bli vant til mine daglige handle turer, å selv om stirringa vedvarer og jeg fortsatt ser hysterisk rar ut (tydeligvis), så er de fullt klar over hva jeg er ute etter: Avokado, blomkål, brokkoli, tomater, løk og masse egg.
Det fleste av grønnsaker og frukt er naturlig økologisk og smaken er fantastisk!! Avokadoene er store som håndballer og bananene i hagen er søtere enn sukkerspinn. Vertsmor har endelig en i huset som setter pris på slikt, så hun har laget en liten grønnsakshage og fryder seg hver dag over hvor fort det spirer. Mine to søsken er ikke fullt så begeistret for avokado men har fått smaken på blomkål og brokkoli, og far i huset er blitt så dedikert til en kost forandring at han bare spiser to porsjoner sadza (ned fra tre).
Pastoren er også blitt mer bevisst på sukker inntaket etter et par samtaler rundt middagsmaten. Så han har kuttet ut de daglige inntakene av cola og smultringer. Eller, det sa han i hvert fall, men ble ganske sjokkert da jeg nylig tok ham på fersken i å styrte ei flaske cola og krølle papiret etter tre donuts. Jeg var tørst etter vann og han hadde nettopp sneket seg ut i bilen etter ”godsakene” som han gaflet i seg ved kjøkkenbenken. ”No worries! I wont tell mom” sa jeg, og han ble plutselig mye roligere…
Så, der har vi i hvert fall en ting fungerer her i Chinhoyi, nemlig Jan Morten. Så da konkluderer vi med en seier på matfronten mens vi fortsatt melder uklare forhold i saken om tilstrekkelige mengder søvn, arbeidsoppgaver, ytringsfrihet og ironi.
Kampen er ikke over enda ;-)
No comments:
Post a Comment