Fra eventyr til Zimbabwe

Nå ble kanskje overskriften litt hard mor vårt kjære vertsland, meeen . . . . fuck it! La oss heller kalle en spade for en spade å innse at man heller vil klatre i fjellene rundt Cape Town, tilbringe nakne timer i strandkanten på Zanzibar eller kjøre buss gjennom hele Malawi, enn å sitte på et lite kontor ute i ørkenen og fungere som kjerringa mor strømmen. Annywho!! No vil eg fyst fortelje eventyret om korleis Andrea, Cainan, Karoline og eg kom oss heilskinna frå Tanzania til Zimbabwe og gjennom HEILE den nye Twilight filmen på berre (hald deg fast) 6-dagar!

Så var de himmelske dagene på Zanzibar, med sushi, gode bøker, sand mellom tærne (og overalt ellers for den saks skyld), og spennende møter med nye sjeler over..

De siste tre dagene i Tanzania gikk alt for fort og var veldig innholdsrike på godt og dessverre litt vondt også. Dere er vel mest interesserte i hva det "vonde" var så da kan jeg avsløre at det involverte et sykehusbesøk og at vi måtte ta farvel med Karolines fantastiske vennegjeng som vi alle var blitt kjent med og glade i.

Vet ikke hva som er mest trist.

Å se disse flotte menneskene gå eller å finne ut at dette er det eneste bildet jeg har av dem

Afrikansk reality slo oss hardt i ansiktet da vi bordet første buss siden den selvfølgelig gikk etter "African -time" og var full av illeluktende passasjerer (me included) som luktet enda verre i den stekende varmen. Her satt vi og stekte og lukta en god stund før bussen var full nok til å sette av gårde mot Malawi.

Før bildet: Nydusja og med nye batterier etter en spennende ferie.

Etter to dager med lange bussturer og såpass dårlig mat tilbud at jeg heller fastet, krysset vi endelig grensa til Malawi. Her beveget vi oss inn i terreng hvor Karoline aldri hadde vært før, tro det eller ei, så dette var nytt og spennende for hele gjengen. I "Lonely Planet" står det at lokalbefolkningen i Malawi er blant Afrikas vennligste. Etter å ha overlevd første busstur inn i landet uten å bli stirret eller pekt på av noen, konkluderte vi med at "Lonely Planet" hadde rett.

Tre sultne, slitne, skitne, men allikevel glade frivillige på vei inn i Malawi

Dessverre ser det ut til at Malawi er på samme kurs som Zimbabwe var med tanke på inflasjon og bensin mangel. Vi ble stående i drivstoff kø en stund og fikk råd om ikke å ta ut noe lokal valuta ettersom verdien ville falle med hele 20% innen 24-timer. Etter nok en lang tur styrte vi inn på en myggbefestet og sliten backpacker-lodge i kanten av Lake Malawi. Her bestemte vi oss for å tilbringe to netter med vakker utsikt og privilegiet med å sovne og våkne til lyden av bølgeskvulp.

Guttas Bungalow

Her brukte vi to dager på å lade batteriene og bli bedre kjent med Lake Malawi. Vi utforsket hvor lang tid en måtte vente om en bestilte kokte egg: 2,45-timer, og hvor lenge jentene måtte vente om de bestillte frokost blanding (dvs; å blande melk og kornblanding) : 2,45-timer. Det ble altså en god porsjon tid til overs, så vi brukte den til å få utløp for litt god, tørr og norsk humor...

Jeg plukket blomsten til Andrea

Cainan took a photo of Karolines bever

Og inspirert av høyvannet ved Lake Malawi og fordi vi var lei av å vente 2,45-timer på maten, gikk vi en bestemt kappgang til et annet sted å spise.

Dere kan tro vi hadde det morro

Da vi kom hjem fra en hyggelig middag på den konkurrerende backpackeren, gikk jeg ned mot hyttene og ble oppmerksom på at det sto to gamle karer å skulte rundt hytta til jentene. For å gjøre en lang historie kort så var det innbrudd hoss jentene, og de gamle kara viste seg å være vaktene på området. Tyven hadde tydeligvis hatt hastverk siden han/hun hadde glemt den hjemmelagde lommelykta si i hytta og ikke hadde kommet lengre enn å dra Andreas sekk ut på verandaen. Overraskende nok hadde tyven kun stjalet Karolines mobil og latt speilrefleks kameraet, pengene og alt skittentøyet være igjen. Go figure...

Jentenes innbruddsvennlige Bungalow

Etter knappe fire timers søvn til lyden av bølgeskvulp og snorkinga til Cainan (rart hvor vandt jeg er blitt til de lydene der), satt vi oss på nok en buss og satte kursen mot siste stopp i Malawi. Vel fremme i Blantyre gikk det opp for oss at vi nå var farlig nær Zimbabwe, så vi bestemte oss for å bruke de to resterende dagene til å slappe av med litt kino. Dessverre viste de bare tre filmer her, og siden vi så "Happy Feet 2" og "New Years Eve" den første dagen, gjenstod bare den nye "Twilight" suppa til dag to. Personlig kan jeg ikke huske å ha sovnet i en kinosal før, men etter to minutter med Twilight hadde jeg allerede rukket å suggle meg selv langt ned over t-skjorta før Karoline så, og våknet meg med høy latter. Resten av filmen har jeg allerede glemt, men jeg minnes at vi konkluderte med at det ikke fantes noe plott og at hovedpersonen "Belle" fortsatt ikke hadde oppnådd den orgasmen hun har gått å brygget på gjennom fire filmer.

Tenkte egentlig å ha et bilde av Twilight her, men det gikk liksom ikke...

Derfor legger jeg ved et bilde av noe langt mer interessant og hyggelig, nemlig Knoll og Tott som spiller kort under myggnettingen :-D

Etter en forferdelig filmopplevelse og siden jeg hadde inntatt litt hvete dagen før (!?!) som resulterte i at kroppen min dramatiserte stykket: "Ragnarokk" på alle plan, var det overraskende hvor beroligende det var å sette oss ned ved et hindu tempel vi fant på veien. Andrea spurt om ikke jeg, som driver med sånn yoga og greier, kunne vise forskjellen på "Up Dog" og "Down Dog". Det gikk da smertefullt opp for meg at det var en stund siden denne kroppen hadde trent bevegelighet, så da nøyet vi oss med en liten "Up Dog" og krysser fingrene for at ingen av yogisa ser dette.

Neste dag krysset vi grensa til Zimbabwe og ble nok en gang møtt av stirrende blikk og lattermilde Shona setninger. Her er det til og med ulovlig å ta bilde av "Welcome to Zimbabwe" skiltet, men overgangen måtte dokumenteres så vi tok sjangsen.

Etter bildet: "Litt" trist og sliten på vei inn i Zimbabwe

And there you go! Snipp, snapp, snute, så er Andrea i Marondera, Cainan i Mutare, Karoline i Harare, og jeg er her ute. Laaaaaaangt her ute.

Cape Town

Nå som jeg er tilbake til hverdagen i Zimbabwe og den eventyrlige ferien endelig har sunket inn er det på tide å gi dere en liten smakebit av verdens vakreste by: Cape Town.

Utsikt fra toppen av Table Mountain

La meg allikevel ta dette fra byrjan. Da vi bordet flyet fra Zimbabwe var det nesten som om vi ikke trengte jet motorer for å lette fra bakken. Alle Zim frivillige var i ekstase etter å endelig få en ferie borte fra Zimbabwisk humor, shona, og sadza for å oppleve nærmest vestlige forhold sammen med de frivillige fra Zambia. Lite viste vi om at vi ville gå i konstant beundring av alt fra veier uten potholes til restauranter som faktisk hadde det som stod på menyen.

Fem super engasjerte og motiverte studenter ved eksaminering

I Cape Town ble vi møtt av en sammensveisa gjeng på 10 Zambia frivillige som mottok Zim-gjengen med "flotte" kommentarer som: "Så langt hår du har fått Cainan" og "Så sykt tynn du har blitt Jan Morten". Joda, det var skjønt å se disse sjarmørene igjen. Den første uka brukte vi på samtaler med NIF og på å forberede oss til eksamen, noe som var svært vanskelig å fokusere på ettersom det var så mye annet vi heller ville gjøre.

Jeg la til meg en ny trendy gange og klesstil etter jeg ble student ved UWC.

Introduserer denne i Norge til sommeren, watch out!!

Da vi endelig ble ferdige med eksaminering og rapportering var tiden kommet for å ta turen til byen og feire starten av ferien med en skikkelig fest. Så fikk jeg faktisk bruk for den skjorta som har ligget sammenkrøllet i skapet til nå! Nå som alle intim-soner er borte leide vi oss like godt en kombi for å komme oss fra UWC til byen.

Det sies at et bilde sier mer en 1000 ord

Så startet morroa for fullt. Med unntak av noen få, sjekka alle de frivillige inn på en backpacker midt i hjertet av byen. Cape Town er en perle ved kysten som kan tilby noen fantastiske natur opplevelser i form av alt fra fjellturer opp "Table Mountain" eller "Lions Head", til døsing på stranda. Som en flokk idretts tullinger kommer det kanskje ikke som noe overraskelse at vi brukte mye tid på disse fjell stiene.

På vei opp "Lions Head"

Dagene her var hærlige (ja Andrea, jeg vet det staves herlig men d dridår æ i). Ikke nok med at de faktisk serverte sushi her, men jeg fant til og med steder hvor de klarte å toppe alt jeg har smakt av rå fisk tidligere. Så godt var det faktisk at hver gang noen følte seg litt sultne tok jeg dem med på samme sushi bar, selv om jeg nettopp hadde gått derfra med full mage 30min tidligere. Etterhvert gikk det opp for meg at klientellet antageligvis trodde jeg drev med speed dating på høyt nivå.

Så langt har jeg ikke smakt bedre sushi

Det var skjønt å være turist i Cape Town. Her fikk jeg endelig kjøpt nytt fottøy, nye t-skjorter og ny hodelykt (har aldri brukt så mye lykt som i Chinhoyi). Men da jeg snublet over matbutikker med ferske nøtter, kokosnøtter, blåbær, jordbær og norsk brunost, var det like før jeg satte ned røtter og nektet å reise tilbake til Zimbabwe. Vi spiste himmelsk indisk, spennende burgere (uten brød), godt krydret mexicansk og selvsagt klarte jeg å innta sushi hver dag.

Deler celle med Mandela på Robin Island.

Etter å ha besøkt Robin Island reiste Zimbabwe gjengen fra byen og etterlot meg alene med fire av jentene fra Zambia. Nå som Cainan og Karoline var borte kunne jeg legge macho Jan på hylla og joine jentene på opera og rødvins kalas. Dusje hver dag, ta turist bussen rundt byen, barbere meg og klippe tå neglene. Vi så "The Phantom Of The Opera" på en utrolig scene og selv om jentene hadde drukket "litt" mye rødvin, klarte vi nesten å blende inn med byens Elite.

Nearly at Cape Point

Men det ble ikke bare shoping og sjampanje, disse hønene var nemlig sporty nok til å foreslå en sykkeltur på 10-mil ut til Cape Point/"Kap det gode håp". Vi leide oss noen falleferdige sykler (min hadde to gir) og tråkket ut i et eventyrlig landskap. På veien stoppet vi for å se de berømte pingvinene som oppholder seg på Sør Afrikas kyst.

Whatsup!?

Det var fryktelig underholdende å se hvordan disse skjønne skapningene tuslet rundt i sanden og vagget rolig rundt etter småkvist til redene sine. Vi fikk dessverre bare en liten halvtime her ettersom vi plutselig fikk dårlig tid. Det å plutselig bli introdusert for konseptet: "dårlig tid", etter 6-mnd i Afrika var surrealistisk og jeg kunne høre hvordan afrikaneren i meg svarte at: "No problem, we will be there now now" (meaning 3-4 hours)...

Cape Point

Da vi endelig ankom Cape Point var det bare så vidt vi rakk å skue ut over dette legendariske sjøfarts punktet før vi måtte sette oss på syklene å trø hjemover. Vi fikk allikevel med oss noen glimt av lekende hval ut mot havet og vi så hvordan selene surfet i bølgene som brøt mot land. Da vi kom tilbake til backpackeren i byen hadde vi fått med oss noen uforglemmelige natur opplevelser, sår muskulatur og mye solbrent hud på hele gjengen.

De resterende dagene forsvant i et kaos av hærlig sushi, shopping og rødvinsglass. Vi tok oss et par turer rundt på kysten og klatret opp på Table Mountain for andre gang før vi la oss på stranda med ei bok eller vasset ut for et lite bad. Vannet her var overraskende kaldt med sine 18-grader, så jeg måtte dra på meg "Macho Jan" forkledninga for å smake på saltvannet.

Ingen Afrika ferie er komplett uten et bade bilde.

Også er det taktisk å ikke vise et av ansiktsuttrykket mens shortskanten treffer vannflaten..

Å slik forsvant de nydelige dagene i Cape Town. Kl: 06.00 onsdag 4- januar satte jeg meg, trøtt men uthvilt, i en taxi. På vei til flyplassen fikk jeg et siste skue av denne juvelen av en by i soloppgangen å bestemte meg der og da for at jeg skulle tilbake hit så snart skjebnen tillater det. Men nå gledet jeg meg voldsomt til å treffe min gode venn Erik Jacobsen for så å bestige Kilimanjaro.

This is indeed the city of wonders

I bakgrunnen til venstre: Table Mountain og til høyre Lions Head

Første mann ut

Min kjære venn Christer Eidsaa har klart det utroligste! Mens jeg roter rundt i Afrika har han, sammen med sin kjære Cathrine Gumpen, brakt ei lita og nydelig jente til verden. Helt siden jeg fikk de gode nyhetene har bildet av en utrolig sliten, trøtt og vidunderlig stolt Christer sirkulert i hodet mitt, så da skulle det bare mangle at første innlegg dedikeres til denne kjernekaren. For det er akkurat det Christer er, en kjernekar som jeg er så heldig å få regne som en av mine nærmeste venner.

Et av hans klareste øyeblikk på Bali (dvs: bare fem Bintang, tre shots og en flatliner...).

Da jeg først traff Christer tusla han rundt i joggebukser til alle døgnets tider og hadde et tykt lag krøller på hodet, noe som resulterte i at hodet hans så dobbelt så stort ut som det egentlig var og at jeg kunne finne på å lage saue lyder (bæææ) ved hver eneste anledning. Det hjalp ikke akkurat noe særlig på første-inntrykket at Christer ravet nærmest to meter over bakken og snakket så tregt at jeg hadde problemer med å holde følge (vanskelig for en stakkar, frekk og liten rogalending det der). Det tok allikevel ikke lang tid før mitt bilde av Christer endret seg totalt, å det hadde ingenting å gjøre med at gutten kjøpte seg dongeri bukse og fikk seg en klipp ;)

Now this is a thing of beauty ;)

En mer omtenksom, generøs, ærlig og oppriktig sjel skal man lete lenge etter. Så får det heller være at han går et par maraton rundt grøten før (eller OM) han kommer til poenget. Christer er av den typen som aldri kunne ha gjort en flue fortred, dog det har gått med noen dusin måker og kråker når jeg tenker meg om, men nå snakker vi ikke noe mer om det.. Han har ihvertfall aldri villet noen noe vondt så vidt jeg vet (diverse fotballdommere ekskludert).

Christer spiser babb i senga. Da han var ferdig krøllet han sølet sammen og skled det pent under senga til Erik..

Christer har besøkt meg mens jeg bodde på Bali og i New York så jeg regner med han ville tatt turen til Afrika også om ikke han hadde blitt gravid (er det rart at jeg sier det slik, eller er det flere som mener at om den ene er gravid så er den andre også gravid??). På Bali var han, som resten av oss, konstant berusa og i NY var han konstant trøtt, men det hindret ikke Christer i å få frem noen gode (Les: lange og ikke nødvendigvis relevante) røverhistorier av den grunn. Jeg har et bilde og videoarkiv herfra til Kristiansand av Christer i "spennende" situasjoner, men nå skal jeg være snill ettersom hans kjære datter kanskje googler sin stakkars far en gang i fremtiden.

Se den søte blondina som beveger seg så grasiøst ut i vannet. Lekkert :)

La meg avslutte slik: Nå som du, som første mann ut, har tatt dette store steget ut i den ukjente pappa rollen, kan jeg love deg at jeg skal være der for deg uansett situasjon eller hindre. Om det gjelder barnepass, om du trenger noen til å synge natta sanger (til deg også, siden det antageligvis ikke blir så mye søvn på deg fremover), eller tilogmed bleieskift (denne VET jeg at jeg kommer til å angre på) så kan du regne med meg. Bare lov meg en ting Christer: når lille Synne Marie spør pappa om ikke han kan lese et natta eventyr eller to, for Guds skyld mann finn ei bok!! Ikke gi henne de egenkonstruerte......

Stor klem!

Glad i deg kompis og gratulerer nok en gang!!!

Året starter på Zanzibar!!!

Det er 28desember og Erik har nettopp stått opp for å ta seg en dusj. Han dusjer ganske mye denne kompisen min. Nå som jeg tenker over har han alltid vært nøye på å holde seg ren uansett omstendighetene, men det er så mye lettere å legge merke til dette i Afrika. "Nå har jeg ikke dusja på TO dager!!" sier han når jeg spøkefullt kommenterer at han absolutt bør hive seg i såpe og vann, han som er så "skitten". Mens Erik stormer til badet for en nøye skrubb, tar jeg med meg ei bok og en pose Polly og setter meg på verandaen, vel klar over at det er godt over (Hald deg fast) 4-dager siden forrige ferskvanns-dusj!! At håret fremdeles lukter saltvann og at jeg stadig ser at det drysser sand hver gang jeg setter meg bekymrer meg svært lite ;)

En pose nøtter og ei god bok = En god start på dagen med masse godt i magen :)

Siden vi kom til Zanizibar den 26, har dagene gått i typisk Afrikansk tempo og vi har ikke gjort stort annet enn å gå langs stranda, bade i 25+ og slappe av i den skyggen vi kan finne sør/øst på øya. Yes, du hørte riktig. Vi er blitt plassert på helt motsatt side av Zanzibar på tross av 6-mnd forrhånds booking og planlegging. Vi gjør en lang historie kort og konkludere med noe vi allerede vet så altfor godt: Om en Afrikaner forteller deg at alt er under kontroll og at du ikke trenger å bekymre deg for noe, kan du rolig forsikre deg selv om at alt er på stødig kurs rett til !#%&#!!".

Nøtter!!!

Istedenfor å bli plassert Nord/Vest på turist location nr#1: Kenwa Rocks, blant andre turister, feststemmning og lange kritthvite strender, blir vi kjørt til Red Monkey Lodge, så langt unna Kendwa som mulig.. "TIA" sier Erik - This Is Africa ;)

Dette skulle vise seg å være hell i uhell ettersom vi får to fantastisk avslappende dager her blant backpackere, ørsmå måltidsporsjoner, og nydelige lese forhold. Jeg må i forbifarten nevne at Erik fant en skorpion i senga si når vi skulle legge oss den andre natten, og at jeg nektet å tro ham før jeg så den pile på tvers over madrassen hans. Det var ikke akkurat hva vi ønsket å se før Jon Blund kom på besøk, men 30min etter å ha flusha dyret slokna vi begge to.

Bedre leseforhold skal man... nei, det tror jeg ikke finnes.

29 - 31.desember tilbringer vi i Zanzibars storby: Stone Town. Her får vi endelig muligheten til å kjøpe alt fra: Zanzibar T-shirts, Ganja/Marihuana og alt mulig annet spennende og nyttig fra de lite innpåslitne selgerne i byens gater (Nei mamma ta det med ro, dette er ironi. Selfølgelig kjøpte vi ikke Zanzibar T-shirts).

Jeg nøyet meg med 1kg Cashew nøtter og ei ny bok, og Erik fikk tak i noen suvenirer, før vi snublet forbi et genuint masasje studio. Nå finnes det flere steder i Afrika hvor man KAN få massasje, men det vil ikke nødvendigvis si at en bør gå dit... Dette så uansett lovende ut, så mens Erik sovnet rolig inn med en hodemasasje ba jeg pent om å få en hard "Swedish masage".

Rolig, avslappende og proffesjonellt, i kontrast til ho dama på hjørnet..

Hjemme i Norge klemmer jeg på mine venner og grapler med mine treningspartnere, allikevell føles ryggen min som ei steintavle.. I 6-mnd har jeg oppholdt meg i ett miljø hvor man ikke klemmer, tar på eller er nær hverandre i det hele tatt. Dette er nærmest tabu i Zimbabwe og det hjelper ikke akkurat at mine nærmeste kolleger Cainan og Karoline har en intimsone i klasse med Ekvator. Så da denne lille jenta gikk til verks med albuer og fingerspisser mellom skulderbladene mine var jeg overbevist om at hun forbannet hver treningsøkt jeg noen sinne har tatt.



De to resterende dagene av Eriks opphold (31.des-02.jan) fikk vi endelig booket oss rom ved Kenwa Beach, Nord/Vest på Zanzibar, og det var her vi feiret overgangen fra 2011 til 2012 :)
Dagene brukte vi på stranda hvor Erik pådro seg et eksemplarisk skille nært kategorisert til andregrads forbrennig og kveldene bestod av å gamble på hvilken sjømat som var fra i dag eller forrige uke. Selveste nyttårsaften spiste vi en heller dårlig middag på Kendwa Rocks og kompenserte med mye godt å drikke, så da klokka slo 00.01.12, stod vi lett beruset i strandkanten med et kaos av mennesker fra ulike nasjonaliteter rundt omkring og ønsket oss begge et nyttårs kyss fra noen der hjemme ;)



Med det ønsker jeg dere alle et kjempe spennende og begivenhetsrikt 2012 fra Zanzibar !!!

En litt annerledes julefeiring

Da satt jeg der, i et lite propell drevet fly med 7 andre passasjerer, å skuet ut over Kilimanjaro som står opp mellom skyene 5895-meter over havet. Flyturen gikk bedre enn forventet, med et stort unntak av den annonyme tullingen som følte for å dele en langlivet og lydløs fis med resten av oss, fem minutter etter at flyet tok av fra Nairobi...


Vel nede på Tanzaniansk jord og etter en alt for lang men velkjent samtale (Les: bestikkelse) mellom meg og pass kontrolløren, møter jeg en smilende, svett og veldig malplassert Erik Jacobsen!! Kameraet ble dessverre ikke tatt frem da vi møttes, men jeg kan love mange bilder av både Erik og turen i denne bloggen ettersom vi utrolig nok fant Afrikas akkileshæl (internett) på hotellet vårt. Etter en god klem og mange kommentarer om hvor utrolig rare disse Afrikanerne er (du må erfare det for å forstå det...), ankommer vi hotellet og Erik overrasker meg med et lass av julegaver hjemmefra!!


Her det flust av brev og julekort fra hele familien, Titten Tei t-skjorte, 2-par joggesko, pondus og Donald blader, 1-hardisk med MASSE gøy på, nøtter og sjokolade i fleng, og sist men ikke minst: Polly småsulten ;) Nå er det gått en liten uke siden Erik la dette ut fremfor meg, og selv om mye av sjokoladen og nøttene er blitt spist, så står jeg her i like stor forundring å lurer på hva jeg har gjort for å fortjene slike velsignelser. Tusen hjertelig takk til dere hele gjengen!!!

Som alt annet så langt i ferien, kommer intrykkene og opplevelsene skytende inn fra alle kanter i rekord fart (eller kanskje det bare er meg som har vært i Zimbabwe for lenge og synes alt går i rekordfart?), og overgangen mellom møtet med Erik og gavene, til vi sitter på kontoret hos Kessy Brothers Tours dagen etter blir knapp. Etter å ha utvekslet håndtrykk med hele kontoret og mottatt oppløftenede kommentarer som: "Your gonna Kill Kili", informerer jeg Erik om TIA. TIA = This Is Africa, og med det har vi forklart alle Afrikanske rariteter og tankesett, så la oss gå videre :)


1-time senere står vi klare, meg, Erik og ni Tanzanianske sjerpas. Kilimanjaro here we come! Dette er en tur jeg har planlagt helt siden jeg fikk vite at jeg skulle til Zimbabwe og nå er det endelig klart for årets avsluttende fysiske utfordring, heldigvis med Erik Jacobsen ved min side :) Så knytter vi lånte sko, sjekker sekkene for vann, og diskuterer hvor lett dette skal bli, mens guiden vår presenterer dagens lunch.


Jeg har allerede informert Kessy Brothers om at jeg ikke spiser kornprodukter og helst unngår poteter, så jeg får tre dagers gammel pølse og kylling til lunch. Erik får just det samme, men med en slump halvstekte og vassne french fries i tillegg :D Min kjære venn står over lunchen mens jeg som allerede er godt vant med slikt tar meg en bit av kyllingen. Lite viste vi om at maten de neste 5-dagene skulle bli mye det samme.

Dag 1.
Første dag blir vi introdusert til teamet av sherpas og guider som skal følge oss hånd i hånd helt til topps. De to hoved-guidene våre skal vise seg å være vanskelig å holde unna alle bildene vi tar på veien. Maken til linselus tror jeg man må til en fuktig kveld i Kristiansand etter, men vi får som regel knipsa noen før de er der ;)

Her har dere Erik blant Tanzanias flotte regnskog og linselus!

Denne dagen beveger vi oss i et typisk Norsk tur tempo (40-50km/t) gjennom et nydelig landskap av regnskog og andre klatrere, som vi selvfølgelig går forbi. Guidene våre er veldig bekymra for tempoet vårt og ber oss hyppig om å roe ned: "slowly, slowly guys. slowly, slowly, or you wont make it". Etter 6-mnd i Africa har jeg lært meg å ta alt Afrikansk med en klype salt og siden Erik kommer rett fra Norge med den velkjente: "Vi æ jo vikinger, kjør på" instillinga, når vi første base camp på 2900-m ca 1-time før alle andre. Hva da: "Nyte naturen"? Vi er her for å klatre! ;P

JM strikes his first pose at 2900-m, wearing a borrowed set of mountain shoes and a fashionable yellow rain coat from The Kessy Brothers collection, his dads old wool underwear, and a newly bought shorts. OBS:Posing with tea, no coffee was consumed on this trip

Erik har ikke akkurat Lars Monsens repportoire når det kommer til turer ut i natur og friluft. Jeg tror faktisk vi kan kalle dette hans første telt tur og det er definitivt hans først møte med ute do konseptet. Det var da fantastisk underholdende å se uttrykket hans når han øynet et typisk afrikansk klosett (hull i gulvet), noe som må markeres med et bilde og masse lykke til min venn!

Dette var allikevel ei utfordring han tok på strak arm, å det står stor respekt av at han har valgt Kilimanjaro som sin første ordentlige tur ut i friluft! Kudos min venn, du ER en viking ;)

Første natt ble Erik introdusert til en hel rekke nye ting, blant annet Afrikansk leggetid... Fullt volum på radio, walkie talkies, og samtlige sharpaer til tidlige morgen stunder gav min venn en heller dårlig nattesøvn.. TIA - This Is Africa. Welcome to my life :D

Dag 2.
På tross av lite søvn ble vi vekket av en ny omgang Tanzaniansk radio rundt klokka 07 og en heller lite imponerende frokost. Jeg ble servert et par lefser som, i følge kokken, var uten korn eller soya, Erik fikk loff. "Heldigvis" fikk vi også ei løksuppe med masse koriander (å som jeg elsker koriander..), litt frityr druknet fisk og noen tomatskiver. Dette ble intatt med stor skepsis, før vi satte igang med dagens marsj mot neste camp på 3900-m.


Sånn omtrent i overgangen mellom regnskog til spøkelsesskog (som de kaller det), stoppet vi for en vannpause og litt lett tøyning. Det lå dessverre et skylag bak oss som dekket utsikten over regnskogen, men jeg kan bekrefte at det var vakkert. Vannpauser ble det forsåvidt ganske så mange av. Faktisk så tror jeg ikke at guidene våre sa noe annet enn: "Drink water, eat power bar, throw up, it good for you!". Litt uti løypa fikk jeg bekreftet min skepsis ovenfor frokosten og ble kvalm og dårlig resten av dagen. Det var altså etter andre dag i ruta at vi totalt overså alle råd fra våre fantastiske guider og kjørte vårt eget løp ;)

To glade gutar vel framme ved andre campsite på 3930-m

Så var det nok en gang klart for å legge seg inn i teltet å vente på morgendagen. Etter 6-mnd i Afrika har jeg vendt meg til denne evige vente tiden som følger etter alt man gjør, så jeg kom forberedt med tre bøker og synes det var helt greit. Erik kom rett fra Norge og fikk litt Norge/Afrika sjokk ettersom det plutselig var timesvis med dødtid i hverdagen hans. Et sjokk jeg veldig godt kan forstå og sympatisere ovenfor. Han fikk tilbud om å låne ei bok men valgte heller å bruke disse død-timene til å prøve å ta igjen noe søvn. Slik brukte vi da kveldene våre..

"The Kite Runner" er til nå den beste drama/fiction boka jeg noen gang har lest.
Vist du ikke har lest den, så les den... Enkelt nok :)

Dag 3.
Vi krysset nå over til et vulkansk område hvor bakken var varm og terrenget var fritt for grønt. I fare for å stjele en kommentar fra mine medfrivillige etter en tur til Table Mountain i CT, så var dette litt som Frodos walk to the mountain of doom (sorry jenter, men den kommentaren passer mye bedre her ;)

Denne dagen gikk vi opp til svimlende 4200-m før vi tok turen ned til neste base camp på 3600-m. Dette var for å gjevne ut trykket og forberede kroppen på dagene fremover. Erik kjendte litt på det da vi nådde 4200-m men nå har han bodd ved havet i alle år og aldri vært så høyt oppe før, så det er helt greit. Du er Viking uansett kompis! Og denne høyden kjenner nok hver en viking ved første møte.



Da vi ankom tredje camp på 3600 fikk vi endelig se toppen "Uhuru Peak" og den beryktede "spy-veggen" (til høyre i bildet), som vi skulle klatre neste dag. Erik hadde tatt med riktig hodeplagg og posserer her som en ekte Nordmann, dvs med Norske farger, først i løypa, smilende og klar for å gå videre til neste begivenhet ;)



Ved denne campen ble vi møtt av et helt hav av ravner, å Erik kunne fortelle meg at disse var her grunnet det kroppslige avfalle (spy og avføring) fra alle turistene. Erik kunne masse annet rart om fjellet vi klatra på, så jeg fikk mange spennende fun-facts gjennom hele løypa. Annyhow, så gjorde disse fuglene seg pent i siluett mot skylaget under oss. Etter gårsdagens matinntak og til våre guiders store bekymring og missnøye, fastet jeg denne dagen. Jeg vet ikke helt om de ble lettet eller irritert når jeg ved dags ende hadde masse overskudd og fortalte at slikt var helt naturlig for mennesker som ikke var totalt avhengige av karbohydrater ;)

Dag 4.
Etter nok en dårlig frokost gikk vi løs på den norske melkesjokoladen Erik hadde tatt med hjemmenfra. Bless you Erik! Heldigvis fikk vi servert noen kokte egg og noen frukt etter å ha spurt kokken, men de "kornløse og soya frie" lefsene ble liggende urørt sammen med koriander suppa. I dag gikk turen mot siste camp før toppen og aller først måtte vi klatre den såkalte "spy-veggen". På tross av at vi begge kunne kjenne at oksygen nivået sank for hvert steg, så var denne klatringa noe av det mest spennende og gøye terrenget på turen. PS: ingen av vikingan spøy ;)

Norsk brunost fra Cape Town (faktisk) intas til lunch til fordel for french fries og koreander.

Da vi satte fra oss bagasjen på 4600-m var utsikten over dagens løype og det underliggende skylaget et fantastisk skue.. Nå trøkket jeg personlig opp i mine høyeste meter over havet, etter indonesias "Mount Rinjani" på 3726 i 2008. Jeg foreviggjorde det med et snikbilde av min kjære kompis, som beundrer en utsikt han aldri før har vært i nærheten av å se fra bakkenivå :)

Langt under oss kan man skue dagens terreng.

I dag er det den 23desember/lillejulaften og når vi setter oss i teltet tar jeg frem en pose hjemmebakte pepperkaker fra min kjære guddatter Ida og tante Trine hjemme på langenes. På posen står det: "Ja, Jan Morten.... de er faktisk PROPPFULLE av karbohydrater! =D Men, vist de ikke er blitt pulveriserte på veien forventer æ at du smaker på julebaksten te mæ å Ida :)". Ingen fare tante, disse pepperkakene ble nytt 4600-m over have på vei mot Uhuru Peak og jeg tørr påstå at det er de beste pepperkakene jeg noen sinne har smakt!! Gi Ida en svær klem fra mæ og masse takk til dere begge!

Etter noen koselige timer i campen og et par sjeldne glimt av toppen, informerer guiden vår oss om at neste og siste økt mot toppen. Vi skal stå opp kl:23 for "frokost" som er tea and some biscuits, så er det strake veien fra 4600 til 5895 fra kl: 24 til 06 og en mulig skyfri soloppgang på toppen. Erik og meg har ikke akkurat høstet så masse søvn forrige natt (4-timer) så vi kaster oss i posen ved slaget 18.

Et lite glimt av toppen, 1295-høyde meter over oss

Kort fortalt så ligger vi å vrir oss i soveposen uten å få sovna helt frem til klokka slår 23 og vi blir "vekket" for en kopp te og noen kjeks.

Kjeksen blir liggende, men teen blir gledelig intatt ettersom gradestokken glatt har sneket seg forbi 20-30minus siden forrige bilde...

Turen opp startet å stopper i totalt mørke og uten noen bilder. Dette er enkelt å greit fordi denne turen, uten tvil, er den tøffeste fysiske utfordringen jeg noen sinne har gitt meg ut på. Iskalde små barnesteg tas i 6-timer, Erik roper på elgen to ganger og jeg beundrer styrken hans hver gang han snur seg oppover etter å ha kasta opp. På ca 5000-m er beina mine totalt ødelagt og jeg er faktisk usikker på om jeg tenker klart i oksygenmangelen her oppe. Uten noe særlig søvn de siste 48timene og noe særlig mat de siste 5-dagene, kjennes dette ut som en evig lang 100kg markløft. Vi når "Stella Point" på 5730-m og hadde ikke Erik og guiden fortsatt, så hadde jeg satt meg ned for en "liten" pause.

Hvordan Erik fikk tatt dette bildet, vet jeg ikke.. Han fikk ihvertfall gjort det

De siste 200-meterne er smertefulle, på tross av at de stort sett er rett frem, og når vi når vårt fantastiske mål "Uhuru Peak" er det med en skrekk blandet fryd at vi knipser et par bilder før vi forter oss ned fra kulda og oksygen mangelen.

God Jul!!!

Vi fikk en hvit jul i Afrika!! Hva med dere der hjemme? ;)

Soloppgangen sett fra Uhuru Peak 24desember 2011

Turen ned er ikke så viktig, alt jeg trenger å si er at dette har vært en opplevelse for livet og at jeg er ufattelig glad for at min gode venn Erik ville dele den med meg!! En stor takk til en fantastisk tur kamerat med løfte om en egen liten æres artikkel i 2012 og nok en stor takk til dere der hjemme som sendte masse jule kort, brev og oppløftenede kommentarer. Vi når bunnen og hotellet senere på julaften og feirer med kylling middag, melkesjokolade og Polly-småsulten i selskap av jule-kort hjemmefra.

GOD JUL!!!