Now also in English!

“And there was light”… between the clouds as we drove our little boat filled with drinking tub bellied sadza eating (go figure) parents, screaming spoiled children and three pancake filled Americans who insisted on playing loud rock music from their speakers, despite the fact that every native Zimbabwean utterly hates everything that is not bad music/plingplong music. We, Karoline and me, where accompanying our three American friends on a so called “Boosecruize” (translation: Danskebåten for you Norwegians) on a lake near Great Zimbabwe and so far it was hard to separate the adults crying for more beer and the kinds screaming for more candy.

We held our cool and smiled for the photographer but in reality we where both so utterly close to jump ship and swim to shore. The next day we went to se the pride of Zimbabwe and the motive on the old currency Zim dollars. I tried to climb it, pretending I was illiterate and dumb not managing to read the “No climbing” sign two meters to my right, and it almost worked! At least our guide seemed to view me as simple minded the rest of the day.

Great Zimbabwe monument, not for climbing obviously...

Some days later my colleagues eventually got their thumbs out of their …..cards, and decided to finally finish the Fitness certification. I gave them the last challenge of coaching four of their friends through a workout, and I was utterly amazed to see the set up and performance starting with joint mobility to ending with some playful monkey chins.

Mr Mo is the role model in deep jointing action

I was so proud to finally sign their certification! The guys insisted on photos and I agreed with the condition that they all smile and keep from doing the typical Zimbabwean cool looks, meaning angry faces looking away from the camera, witch they all agreed to but only half could manage. Either way, good job guys!!

Cainan came to visit Chinhoyi and we both strapped on our Vibrams and went for a walk on my favorite dessert/jungle path. Im planning on dedicating a separate article for these fantastic barefoot shoes and their effect on me, but ill give you a peak since I know that some of you guys have this incredible foot fetish and urge to get more feet pictures.

Anyhow, after some, close to barefoot, walking in beautiful terrain we acted like monkeys on my new playground and literary behaved like ten-year-old children. It was super fun to have a playmate that could challenge me a bit again! On another note we are both getting pretty longhaired by now and hanging upside down I could finally tell Cainan that his hair was “totally radical” dude.

Look at all that hair!!

I just finished “Shantaram”. I’ve read so many books lately and I will write a separate article about them later, but this one stands out as a masterpiece of novels and deserves some mention now. It was a journey to read it and I can absolutely recommend it to all of you regardless of what you usually prefer to read.

And what is this? Wool socks?? In Zimbabwe!!

Not my feet for once, but Karolines in wool socks. Wool Socks!!!

On a final note: Karoline has started wearing wool socks in Harare! I dear hope that this might mean a reclining heat in Chinhoyi as well, as I am close to digging a deep hole in our backyard for sleeping. Imagine taking off all of your clothes, removing every single layer of sheets on the bed or even laying down on the bare floor, assume the famous star position and pray that sleep finds you before there is a five liter pool of sweat under you. Five minutes later there it is, the five liter sweat pool. Now try to get some sleep…

Ill leave you with that on your mind as you all cuddle up in your warm beds in those nice cool rooms back home. And what the hell, some of the view i got from the lake near Great Zimbabwe.

JanTheVegetarian

Vart du skremt no??

Ingen fare, this is one happy predator/meat eater, som ikke har noen planer om å bli veggis med det første (ellers med det siste for den saks skyld). Fengende og sjokkerende tittel uansett, som passer noenlunde med hva artikkelen handler om, nemlig mat + bilder. Dette er en glimrende mulighet til å ta opp noe min kjære eks kjæreste kalte: "Min rare trengsel til å fotografere alle måltider". I samme slengen legger vi til en ny kategori i fetisj arkivet, tett mot den tidligere og populære tå-bloggen!!

Min herlige kollega Cainan Sletten har nemlig tatt over fetisjen min, så nå står jeg plutselig på andre siden av linsa og prøver å smile mens jeg spiser. Jeg introduserte tidlig Cainan for hvike fargerike bilder en fikk av mat, og siden den gang har linsa hans poppet frem ved hvert måltid. Er du ikke rask nok til å oppfatte det, ja så har Cainan knipsa et bilde av deg i en sulten og sårbar tilstand. Karoline har for lengst trua Bergenseren med vold på høgt plan dersom han knipser henne mens hun spiser, så da havner "heldigvis" fokuset på meg.

Glade og fornøyde portretterer vi sammen fremfor linsa

Jeg griper også denne muligheten til å bevise for mine familiemedlemmer der hjemme at: Ja, jeg spiser mat her nede. Enough with the du ser så tynn ut allready... Ta bildet under for eksempel. Her spiser jeg en stor porsjon kylling mens jeg venter på en tallerken krabbe i Mosambik. Cainan fikk ikke mat på denne restauranten siden servitøren antok at mine to måltider skulle deles mellom oss, ikke to til meg og et til ham. Servitøren leste da 4 retter fordelt på 3 mennesker og strøk Cainans lasagne fra bestillingen. Afrikansk logikk :D

Nok et blinkskudd av Sletten!

I Sør Afrika ble det så mange av disse bildene at jeg tilslutt gav opp hele smilinga, men ikke før Bergenseren fikk fyrt av noen knips i Cape Town. Han var spesielt interessert i hvor begeistra jeg ble ved hvert Sushi måltid, av en eller annen grunn...

Kan det ha noe med suklinga å gjøre?

Selv om vi deler fetisjen for å fotografere spisende mennesker, så er innholdet på tallerkenen ofte ganske så forskjellig mellom meg og Cainan. Under ser man et glimrende eksempel på hva han foretrekker, samt et innblikk i hvordan 90% av alle mine bilder pleide å se ut.

Banana pancake in Malawi gets a thumbs up from Norwegian American Cainan

Det hender også ofte at jeg trekker frem et skikkelig skremt smil når jeg øyner linsa til Cainan i side synet. Jeg har valgt å kalle dette min naturlige "Titten Tei" refleks. Personlig synes jeg denne forsvarsmekanismen er hakket bedre enn den såkalte "nå er det like før det smeller Cainan" refleksen. Men dere kan få avgjøre det selv.

Exibit 1: Titten Tei!

Exibit 2 : Sliten, trøtt, sulten og skitten (nåvel, sistnevnte er ofte en realitet og derfor ingen unnskyldning).

For ikke så lenge siden var meg og Karoline så heldige at vi fikk bli med tre Amerikanere på tur til Great Zimbabwe. Dette er stedet hvor landet fikk navnet sitt fra: Zimbabwe = House Of Stones, og det er nettopp hva Great Zimbabwe er, ei stor steinrøys på veien mot Mosambik. Uansett så viste det seg at det skulle være stor forskjell på hva våre Amerikanske venner og jeg vurderte som frokost.

The American meal to the left and the Jan meal to the right

Jeg holdt meg pent til egg og bacon og ble uten tvil den "rare" i gruppa, men så hadde vi også forskjellig syn på hva som er rart ;) Det må nevnes at, på tross av å ha laget et lass av pannekaker til to store frokoster, så kunne det ikke merkes noe frafall fra pannekakeposen. Hurra for alt som er stort, fullt av tilsetningsstoffer, proppfullt av karbohydrater og fra the great USA!!

If you could choose only two plates....

Så med en ny tilført fetisj artikkel i blogg arkivet eller månedens agurknytt om du vil, avslutter jeg for denne gang. Si ifra om dere vil ha flere mat bilder da!! :D Jeg har plenty og Cainan har sikkert enda flere....

The Playground

Det har skjedd noe radikalt her ute i ørkenen. En liten revolusjon i denne tungt "African-Time" belastede lille byen hvor man helst ikke står opp før man legger seg. Et av mine første prosjekter er blitt virkelighet!

Lekeplassen var en ide jeg fikk etter å ha kurset og sertifisert mine kolleger innen fitness trening uten bruk av vekter. Mine kolleger elsket nemlig hang-up stativet jeg hadde laget i hagen og etterspurte et til kontoret. For å gjøre en lang "Eidsaa" historie kort fant jeg ut at det var flere som lenget etter et sted å samles for fitness trening hvor man ikke trengte å være blant de eksklusivt få som har tilgang til vekter. Så startet et prosjekt som skulle vise seg å ta en liten stund, eller som vi sier i Zimbabwe: "It will be done now now".

La oss ta en kopp kaffe og litt dessert mens vi venter på now now dere. . .

Mine kolleger viste meg denne forlatte volleyball og tennis banen som hadde stått tom i 5-6år og foreslå med stor iver at vi kunne bygge alt i sammen her. Hva de mente med "alt i sammen" var for meg litt uklart ettersom jeg ikke viste helt selv enda. Og som dere sikkert vet kan jeg ikke akkurat slå i bordet med noen mastergrad som bygg-ingeniør.. Tok du den? Rønne brukte noen timer på å planlegge dette her skjønner dere. Ikke akkurat fordi det var så komplisert eller vanskelig, men fordi.... tja, lets face it, jeg studerer idrett og er litt mer av det "praktiske slaget". Med andre ord så er jeg ingen rakett forsker, men er sabla god på chins og push-ups og sånt!

Old spot for playground

Etter 5 måneder som primus motor for å få mine kolleger til å sette igang, gravde vi 10 x 1m dype hull og noen grøfter til dekk i denne overraskende harde jorda. Det tok oss bare 3 uker (!!) å komme så langt, så da vi var ferdige med hardarbeidet var tiden kommet for at jeg skulle til Cape Town, etc. Som noen av dere sikkert vet hadde jeg tidligere vært i kontakt med Zanu PF (Mugabes skumle, dikterende parti) angående dette prosjektet og møtt mye motstand, så det var egentlig litt godt å kunne rømme landet akkurat på dette tidspunktet. Da jeg kom tilbake i januar var gutta på kontoret merkverdig stille hver gang jeg nevnte lekeplassen, så jeg tok meg en tur bort dit. Zanu hadde nå stjålet området fra inderen som eide tomta og total vraket hele lekeplassen. Yey!!

New site by office

Det hele var litt trist men jeg var ferdig med å bry meg. Kanskje er jeg blitt for vant med tingenes tilstand her i landet. Så etter noen uker med ny planleging spurte jeg kontorets landeier om vi kunne konstruere denne (viste opp en tegning av noe som så ut som det var tegnet av Tommy og Tigern i dyp pille-rus). Hvorfor og hvordan han klarte å svare ja på dette vet jeg enda ikke, men vi satte igang før han fikk ombestemt seg. Nå står lekeplassen endelig klar og har allerede åpnet opp flerfoldige dører for videre arbeid! Men først, la mine kolleger ta deg på en rundtur:

"Handstand Shoulderpress"

Tapera viser hvordan man trener skulderparti, kjerne og balanse med støtte fra Chaerera (venstre) og Munyaradsi (høyre) og treet i hagen (bak)

"Pistols"

Mordea (venstre) og Munyaradsi (høyre) demonstrerer gromøvelsen "Pistols" eller 1-beins knebøy om du vil.

"Push Up"

Chaerera gliser seg gjennom en av mange alternativer til push up på dekkene. Chaerera gjør som regel minst mulig, så et bilde av ham i hvile posisjon er passende.

"Hanging Row"

Munyaradsi viser oss en heller slapp "hanging row". Han hadde akkurat spist en stor porsjon sadza og følte at rumpa hang av den grunn. No arguments from me there...

"Deadlift To Pushpress"

Mr Mo eller Mordea (som høres litt skummelt ut) viser overgangen fra en markløft til et støt, nærmere forklart en solid fullbody exercise av det naturlige slaget. Han er et dyr denne karen her og blir dypt beundret av de andre gutta på kontoret hver gang han fronter biceps!

"Shy hideout"

Tzanu viser oss en sjenert versjon av å gjemme seg i dekket.

"Hang And Slang"

Ruetzanu fronter denne stilfulle måten å se casual ut mens hun henger og slenger.

La meg summere kort hvilke muligheter som nå har åpnet seg i Chinhoyi. Gutta på kontoret har funnet en utømmelig kilde motivasjon for å fronte sine nye kunnskaper og sitt forsprang innen fitness til andre interesserte. Planen er at de skal sertifisere andre trenere innen forskjellige typer idrett og lærere innen PE (gym) i hvordan å drive fysisk aktivitet riktig, fritt for skader og uten bruk av vekter eller dyrt utstyr. Turn entusiastene har et sted å samles for trening og utvikle Chinhoyi turn forening. Ungdommene har mulighet til å trene seg sterke på en naturlig og sunn måte, og sist men absolutt ikke minst, barna kan leke så mye de vil og utvikle gode motoriske egenskaper tidlig.

Chinhoyi University, ungdomsskoler og Chinhoyi videregående har allerede vært i kontakt om å konstruere dette på sine områder og få oss til å sertifisere PE lærerne deres og universitets studentene, så da kan vi bare krysse fingrene!

Chinhoyis first coaches in Natural Movement and Fitness Training.

Jeg håper janteloven tilgir meg min entusiasme og følelsen av accomplishment for denne gang, så lover jeg å nedverdige meg selv litt i neste artikkel. Til da skal jeg sveve på denne rosa skyen av at jeg faktisk, utrolig nok, har gjort en liten forskjell her nede ;)

Fra eventyr til Zimbabwe

Nå ble kanskje overskriften litt hard mor vårt kjære vertsland, meeen . . . . fuck it! La oss heller kalle en spade for en spade å innse at man heller vil klatre i fjellene rundt Cape Town, tilbringe nakne timer i strandkanten på Zanzibar eller kjøre buss gjennom hele Malawi, enn å sitte på et lite kontor ute i ørkenen og fungere som kjerringa mor strømmen. Annywho!! No vil eg fyst fortelje eventyret om korleis Andrea, Cainan, Karoline og eg kom oss heilskinna frå Tanzania til Zimbabwe og gjennom HEILE den nye Twilight filmen på berre (hald deg fast) 6-dagar!

Så var de himmelske dagene på Zanzibar, med sushi, gode bøker, sand mellom tærne (og overalt ellers for den saks skyld), og spennende møter med nye sjeler over..

De siste tre dagene i Tanzania gikk alt for fort og var veldig innholdsrike på godt og dessverre litt vondt også. Dere er vel mest interesserte i hva det "vonde" var så da kan jeg avsløre at det involverte et sykehusbesøk og at vi måtte ta farvel med Karolines fantastiske vennegjeng som vi alle var blitt kjent med og glade i.

Vet ikke hva som er mest trist.

Å se disse flotte menneskene gå eller å finne ut at dette er det eneste bildet jeg har av dem

Afrikansk reality slo oss hardt i ansiktet da vi bordet første buss siden den selvfølgelig gikk etter "African -time" og var full av illeluktende passasjerer (me included) som luktet enda verre i den stekende varmen. Her satt vi og stekte og lukta en god stund før bussen var full nok til å sette av gårde mot Malawi.

Før bildet: Nydusja og med nye batterier etter en spennende ferie.

Etter to dager med lange bussturer og såpass dårlig mat tilbud at jeg heller fastet, krysset vi endelig grensa til Malawi. Her beveget vi oss inn i terreng hvor Karoline aldri hadde vært før, tro det eller ei, så dette var nytt og spennende for hele gjengen. I "Lonely Planet" står det at lokalbefolkningen i Malawi er blant Afrikas vennligste. Etter å ha overlevd første busstur inn i landet uten å bli stirret eller pekt på av noen, konkluderte vi med at "Lonely Planet" hadde rett.

Tre sultne, slitne, skitne, men allikevel glade frivillige på vei inn i Malawi

Dessverre ser det ut til at Malawi er på samme kurs som Zimbabwe var med tanke på inflasjon og bensin mangel. Vi ble stående i drivstoff kø en stund og fikk råd om ikke å ta ut noe lokal valuta ettersom verdien ville falle med hele 20% innen 24-timer. Etter nok en lang tur styrte vi inn på en myggbefestet og sliten backpacker-lodge i kanten av Lake Malawi. Her bestemte vi oss for å tilbringe to netter med vakker utsikt og privilegiet med å sovne og våkne til lyden av bølgeskvulp.

Guttas Bungalow

Her brukte vi to dager på å lade batteriene og bli bedre kjent med Lake Malawi. Vi utforsket hvor lang tid en måtte vente om en bestilte kokte egg: 2,45-timer, og hvor lenge jentene måtte vente om de bestillte frokost blanding (dvs; å blande melk og kornblanding) : 2,45-timer. Det ble altså en god porsjon tid til overs, så vi brukte den til å få utløp for litt god, tørr og norsk humor...

Jeg plukket blomsten til Andrea

Cainan took a photo of Karolines bever

Og inspirert av høyvannet ved Lake Malawi og fordi vi var lei av å vente 2,45-timer på maten, gikk vi en bestemt kappgang til et annet sted å spise.

Dere kan tro vi hadde det morro

Da vi kom hjem fra en hyggelig middag på den konkurrerende backpackeren, gikk jeg ned mot hyttene og ble oppmerksom på at det sto to gamle karer å skulte rundt hytta til jentene. For å gjøre en lang historie kort så var det innbrudd hoss jentene, og de gamle kara viste seg å være vaktene på området. Tyven hadde tydeligvis hatt hastverk siden han/hun hadde glemt den hjemmelagde lommelykta si i hytta og ikke hadde kommet lengre enn å dra Andreas sekk ut på verandaen. Overraskende nok hadde tyven kun stjalet Karolines mobil og latt speilrefleks kameraet, pengene og alt skittentøyet være igjen. Go figure...

Jentenes innbruddsvennlige Bungalow

Etter knappe fire timers søvn til lyden av bølgeskvulp og snorkinga til Cainan (rart hvor vandt jeg er blitt til de lydene der), satt vi oss på nok en buss og satte kursen mot siste stopp i Malawi. Vel fremme i Blantyre gikk det opp for oss at vi nå var farlig nær Zimbabwe, så vi bestemte oss for å bruke de to resterende dagene til å slappe av med litt kino. Dessverre viste de bare tre filmer her, og siden vi så "Happy Feet 2" og "New Years Eve" den første dagen, gjenstod bare den nye "Twilight" suppa til dag to. Personlig kan jeg ikke huske å ha sovnet i en kinosal før, men etter to minutter med Twilight hadde jeg allerede rukket å suggle meg selv langt ned over t-skjorta før Karoline så, og våknet meg med høy latter. Resten av filmen har jeg allerede glemt, men jeg minnes at vi konkluderte med at det ikke fantes noe plott og at hovedpersonen "Belle" fortsatt ikke hadde oppnådd den orgasmen hun har gått å brygget på gjennom fire filmer.

Tenkte egentlig å ha et bilde av Twilight her, men det gikk liksom ikke...

Derfor legger jeg ved et bilde av noe langt mer interessant og hyggelig, nemlig Knoll og Tott som spiller kort under myggnettingen :-D

Etter en forferdelig filmopplevelse og siden jeg hadde inntatt litt hvete dagen før (!?!) som resulterte i at kroppen min dramatiserte stykket: "Ragnarokk" på alle plan, var det overraskende hvor beroligende det var å sette oss ned ved et hindu tempel vi fant på veien. Andrea spurt om ikke jeg, som driver med sånn yoga og greier, kunne vise forskjellen på "Up Dog" og "Down Dog". Det gikk da smertefullt opp for meg at det var en stund siden denne kroppen hadde trent bevegelighet, så da nøyet vi oss med en liten "Up Dog" og krysser fingrene for at ingen av yogisa ser dette.

Neste dag krysset vi grensa til Zimbabwe og ble nok en gang møtt av stirrende blikk og lattermilde Shona setninger. Her er det til og med ulovlig å ta bilde av "Welcome to Zimbabwe" skiltet, men overgangen måtte dokumenteres så vi tok sjangsen.

Etter bildet: "Litt" trist og sliten på vei inn i Zimbabwe

And there you go! Snipp, snapp, snute, så er Andrea i Marondera, Cainan i Mutare, Karoline i Harare, og jeg er her ute. Laaaaaaangt her ute.

Cape Town

Nå som jeg er tilbake til hverdagen i Zimbabwe og den eventyrlige ferien endelig har sunket inn er det på tide å gi dere en liten smakebit av verdens vakreste by: Cape Town.

Utsikt fra toppen av Table Mountain

La meg allikevel ta dette fra byrjan. Da vi bordet flyet fra Zimbabwe var det nesten som om vi ikke trengte jet motorer for å lette fra bakken. Alle Zim frivillige var i ekstase etter å endelig få en ferie borte fra Zimbabwisk humor, shona, og sadza for å oppleve nærmest vestlige forhold sammen med de frivillige fra Zambia. Lite viste vi om at vi ville gå i konstant beundring av alt fra veier uten potholes til restauranter som faktisk hadde det som stod på menyen.

Fem super engasjerte og motiverte studenter ved eksaminering

I Cape Town ble vi møtt av en sammensveisa gjeng på 10 Zambia frivillige som mottok Zim-gjengen med "flotte" kommentarer som: "Så langt hår du har fått Cainan" og "Så sykt tynn du har blitt Jan Morten". Joda, det var skjønt å se disse sjarmørene igjen. Den første uka brukte vi på samtaler med NIF og på å forberede oss til eksamen, noe som var svært vanskelig å fokusere på ettersom det var så mye annet vi heller ville gjøre.

Jeg la til meg en ny trendy gange og klesstil etter jeg ble student ved UWC.

Introduserer denne i Norge til sommeren, watch out!!

Da vi endelig ble ferdige med eksaminering og rapportering var tiden kommet for å ta turen til byen og feire starten av ferien med en skikkelig fest. Så fikk jeg faktisk bruk for den skjorta som har ligget sammenkrøllet i skapet til nå! Nå som alle intim-soner er borte leide vi oss like godt en kombi for å komme oss fra UWC til byen.

Det sies at et bilde sier mer en 1000 ord

Så startet morroa for fullt. Med unntak av noen få, sjekka alle de frivillige inn på en backpacker midt i hjertet av byen. Cape Town er en perle ved kysten som kan tilby noen fantastiske natur opplevelser i form av alt fra fjellturer opp "Table Mountain" eller "Lions Head", til døsing på stranda. Som en flokk idretts tullinger kommer det kanskje ikke som noe overraskelse at vi brukte mye tid på disse fjell stiene.

På vei opp "Lions Head"

Dagene her var hærlige (ja Andrea, jeg vet det staves herlig men d dridår æ i). Ikke nok med at de faktisk serverte sushi her, men jeg fant til og med steder hvor de klarte å toppe alt jeg har smakt av rå fisk tidligere. Så godt var det faktisk at hver gang noen følte seg litt sultne tok jeg dem med på samme sushi bar, selv om jeg nettopp hadde gått derfra med full mage 30min tidligere. Etterhvert gikk det opp for meg at klientellet antageligvis trodde jeg drev med speed dating på høyt nivå.

Så langt har jeg ikke smakt bedre sushi

Det var skjønt å være turist i Cape Town. Her fikk jeg endelig kjøpt nytt fottøy, nye t-skjorter og ny hodelykt (har aldri brukt så mye lykt som i Chinhoyi). Men da jeg snublet over matbutikker med ferske nøtter, kokosnøtter, blåbær, jordbær og norsk brunost, var det like før jeg satte ned røtter og nektet å reise tilbake til Zimbabwe. Vi spiste himmelsk indisk, spennende burgere (uten brød), godt krydret mexicansk og selvsagt klarte jeg å innta sushi hver dag.

Deler celle med Mandela på Robin Island.

Etter å ha besøkt Robin Island reiste Zimbabwe gjengen fra byen og etterlot meg alene med fire av jentene fra Zambia. Nå som Cainan og Karoline var borte kunne jeg legge macho Jan på hylla og joine jentene på opera og rødvins kalas. Dusje hver dag, ta turist bussen rundt byen, barbere meg og klippe tå neglene. Vi så "The Phantom Of The Opera" på en utrolig scene og selv om jentene hadde drukket "litt" mye rødvin, klarte vi nesten å blende inn med byens Elite.

Nearly at Cape Point

Men det ble ikke bare shoping og sjampanje, disse hønene var nemlig sporty nok til å foreslå en sykkeltur på 10-mil ut til Cape Point/"Kap det gode håp". Vi leide oss noen falleferdige sykler (min hadde to gir) og tråkket ut i et eventyrlig landskap. På veien stoppet vi for å se de berømte pingvinene som oppholder seg på Sør Afrikas kyst.

Whatsup!?

Det var fryktelig underholdende å se hvordan disse skjønne skapningene tuslet rundt i sanden og vagget rolig rundt etter småkvist til redene sine. Vi fikk dessverre bare en liten halvtime her ettersom vi plutselig fikk dårlig tid. Det å plutselig bli introdusert for konseptet: "dårlig tid", etter 6-mnd i Afrika var surrealistisk og jeg kunne høre hvordan afrikaneren i meg svarte at: "No problem, we will be there now now" (meaning 3-4 hours)...

Cape Point

Da vi endelig ankom Cape Point var det bare så vidt vi rakk å skue ut over dette legendariske sjøfarts punktet før vi måtte sette oss på syklene å trø hjemover. Vi fikk allikevel med oss noen glimt av lekende hval ut mot havet og vi så hvordan selene surfet i bølgene som brøt mot land. Da vi kom tilbake til backpackeren i byen hadde vi fått med oss noen uforglemmelige natur opplevelser, sår muskulatur og mye solbrent hud på hele gjengen.

De resterende dagene forsvant i et kaos av hærlig sushi, shopping og rødvinsglass. Vi tok oss et par turer rundt på kysten og klatret opp på Table Mountain for andre gang før vi la oss på stranda med ei bok eller vasset ut for et lite bad. Vannet her var overraskende kaldt med sine 18-grader, så jeg måtte dra på meg "Macho Jan" forkledninga for å smake på saltvannet.

Ingen Afrika ferie er komplett uten et bade bilde.

Også er det taktisk å ikke vise et av ansiktsuttrykket mens shortskanten treffer vannflaten..

Å slik forsvant de nydelige dagene i Cape Town. Kl: 06.00 onsdag 4- januar satte jeg meg, trøtt men uthvilt, i en taxi. På vei til flyplassen fikk jeg et siste skue av denne juvelen av en by i soloppgangen å bestemte meg der og da for at jeg skulle tilbake hit så snart skjebnen tillater det. Men nå gledet jeg meg voldsomt til å treffe min gode venn Erik Jacobsen for så å bestige Kilimanjaro.

This is indeed the city of wonders

I bakgrunnen til venstre: Table Mountain og til høyre Lions Head