På den glade og smakfulle siden

Det blir kanskje litt mye spøk og moro på Zimbabwisk bekostning her inne. Ikke?? Nei da er vi enige, ill keep it coming ;-)

Og selv om det blir noen innlegg av massiv irritasjon og frustrerte kommentarer, så vær klar over at jeg klarer meg finfint og nyter utfordringene like mye som jeg klør meg i hodet av dem.

Jeg trenger i hvert fall ingen sympati! ..... litt empati kanskje.. =P

Uansett så er det, på tross av alt som ikke funker i dette landet, noe som går på skinner. Jeg var veldig skeptisk og ”små-bekymra” ved første møte med Zimbabwisk mat kultur. Særlig med tanke på å få i meg for lite proteiner og for mye karbohydrater. Etter 3 mnd med sadza, loff og et utall av forskjellige frokostblandinger, føltes kroppen til tider som ei gammel bingo kjerring i pillerus. Blodsukkeret kjørte regelmessig berg og dal bane mens fordøyelsen gamblet om maten skulle opp eller ned ved neste inntak av halvstekt lever eller ku innvoller.

Sadza med halvstekt lever

For fire uker siden mottok jeg boka ”The Primal Blueprint”, som jeg tidligere har omtalt, i posten fra Amazon.com (God bless you Amazon). Etter å ha lest den tok jeg endelig mot til meg til å spørre min vertsmor om vi kunne gjøre en deal på matfronten. Først og fremst må jeg understreke at jeg så langt har likt min vertsmors matlaging og at jeg har fortalt henne dette ved jevne utbrudd. Men hun har også fått med seg at det blir litt mye på karbohydrat fronten for min del, særlig når jeg bare inntar en halv tallerken sadza, ris eller poteter når resten av familien gjerne spiser det dobbelte om ikke mer.

Mitt forslag var om jeg kunne få lov til å kutte alt i form av korn (brød, ris, pasta, etc) og stivelse generelt (poteter, bønner), for så å spise akkurat samme mengden kjøtt som jeg til nå har gjort. I tillegg ville jeg gjerne betale for og kjøpe egg, frukt og grønnsaker til meg selv og resten av familien. Samt investere i ekte smør til steking og sette olja på hylla. Min mor gikk gladlig med på dette men var litt bekymret for hvordan det skulle gå med meg uten alle disse karbohydratene..

Lunch på kontoret =) Sjekk størrelsen på avokadoen!

Nå tilbringer jeg dagene i et totalt fravær av dårlig mage og med et konstant stabilt blodsukker som gjør trening og dagen generelt til en lek. Folka på grønnsaksmarkede begynner å bli vant til mine daglige handle turer, å selv om stirringa vedvarer og jeg fortsatt ser hysterisk rar ut (tydeligvis), så er de fullt klar over hva jeg er ute etter: Avokado, blomkål, brokkoli, tomater, løk og masse egg.

Mmmmmmm

Det fleste av grønnsaker og frukt er naturlig økologisk og smaken er fantastisk!! Avokadoene er store som håndballer og bananene i hagen er søtere enn sukkerspinn. Vertsmor har endelig en i huset som setter pris på slikt, så hun har laget en liten grønnsakshage og fryder seg hver dag over hvor fort det spirer. Mine to søsken er ikke fullt så begeistret for avokado men har fått smaken på blomkål og brokkoli, og far i huset er blitt så dedikert til en kost forandring at han bare spiser to porsjoner sadza (ned fra tre).

Snakker for seg selv

Pastoren er også blitt mer bevisst på sukker inntaket etter et par samtaler rundt middagsmaten. Så han har kuttet ut de daglige inntakene av cola og smultringer. Eller, det sa han i hvert fall, men ble ganske sjokkert da jeg nylig tok ham på fersken i å styrte ei flaske cola og krølle papiret etter tre donuts. Jeg var tørst etter vann og han hadde nettopp sneket seg ut i bilen etter ”godsakene” som han gaflet i seg ved kjøkkenbenken. ”No worries! I wont tell mom” sa jeg, og han ble plutselig mye roligere…

Så, der har vi i hvert fall en ting fungerer her i Chinhoyi, nemlig Jan Morten. Så da konkluderer vi med en seier på matfronten mens vi fortsatt melder uklare forhold i saken om tilstrekkelige mengder søvn, arbeidsoppgaver, ytringsfrihet og ironi.

Kampen er ikke over enda ;-)

5 Dues and Donts in Zimbabwe

Do – by all means greet your colleagues with a friendly “How are you” every 5 minutes of the day, regardless if you are all in the office or the same space the whole day. It never gets old.

Don’t – forget that work is a relative term and that sitting around playing cards or sleeping while waiting for the day to end is just fine.

Do – remember that if you have any suggestions on what kind of work to do you might, and probably will, get laughed at for coming up with something constructive.

Don’t – use English in meetings and conversations while there are a white guy present, even if you are good at it. Stick to Shona, they should learn it.

Do – encourage non-Zimbabweans to learn the local tongue, Shona, but be shure to make fun of them often and to be really accurate about the specifics of the pronunciation. This will speed up their learning process and make them love Shona.

Don’t – work more than 15 minutes before taking a 1-hour break, if you are given something to do that is (and that is a big if).

Do – expect all white guys to give you free stuff all the time. It doesn’t matter if he/she knows that you are doing just fine, they will probably give you an Ipod or some Nikes if you ask them frequently. They are all made of money you know, so white person = money.

The two-dollar bill is still operative in Zimbabwe

Don’t – stop filling the buss with people and luggage, period. It’s a magic hat that cant get to full.

Do – invite everyone in the building for lunch if you are going to eat. You see it’s a custom to share your food, even dough you only have 2-eggs and a tomato and the rest of the office just wolfed down two big plates of rise and chicken. Failing to heed this custom will result in insulting your coworkers, so you better get them some more food asap, (a Coke is fine to) they really need it.

Don’t – forget to stare!! It doesn’t matter if the same white guy have been biking the same route past you every day for 5 months. You should assume one of the following staring expressions:

1- The “Oh My God!!! A white guy” expression: Drop your jaw (drooling is ok), freeze everything you are currently doing and stare with big eyes

2- The “I Kill You” expression: Popularly collected from the ages of Imperialism (the colonizing): Lower your eyebrows and tighten your mouth. By all means, do not return any greetings or courtesies from the “white guys”(they are the devil, especially that sweaty one on the bicycle).

3- The “Haha, you look weird” expression: Just point and laugh. Try to get your friends in on the fun, the more the merrier.

A normal day at the office...

På tur med løver og høns

Det var nå endelig på tide å pakke sekken, sette seg på en stappfull buss, og vente i endeløse, svette timer på å besøke min kjære Ex-kjæreste Linn Hege i Antelope Park rett utenfor Zimbabwes tredje største by Gweru. Linn Hege fant nemlig ut at hun skulle delta på et prosjekt som prøver å gjenopprette løve standen i sørlige Afrika en gang i fjord. For å være presis så var hun tre dager før meg til å få vite at hun skulle til Zimbabwe, noe som (i følge henne) er veldig viktig å understreke. . . Aaaalt er en konkurranse ;)

Så da satt jeg der i Gweru å ventet på at Linn Hege skulle dukke opp sammen med en av løve gutta og et par andre frivillige. I sekken hadde jeg: 1-arbeids t-skjorte, 1-fjell/arbeids bukse, litt undertøy og en tannbørste, veldig forberedt på å tilbringe 4 harde dager i bushen med løver og hardcore dyrevernere på lange rurale gåturer. Lite viste jeg om den vestlige bobla jeg nå skulle forvirre meg inn i.

Før jeg begynner med de vanlige utfallene mine i form av sarkasme og ironi (som det ellers er total fravær av i min hverdag), må jeg si at det var kjempe godt å se den surrete, vimete og fantastisk fortryllende Lnege igjen etter så lang tid. Hun tok med brev og multivitaminer hjemmefra som gav en kjempe boost på innstilling og humør, noe hun også gjorde selv =) Nå som hun har reist hjem sitter jeg igjen med massevis av energi, enda mer arbeidsvilje og et helt lass av multivitaminer (takket være mamma, som sikkert hadde sendt med en potteplante, noen magnet puter, 5 spelt-brød, onkel Thomas og 2 pusekatter bare sånn for sikkerhets skyld om hun fikk lov).

I Gweru blir jeg møtt av en buss med blondiner og to svært effektive afrikanere som er under tidspress for å returnere til parken (noe av dette som skurrer med hva du har lest tidligere??? Fest setebeltet).

Etter en halvtimes tur til Antelope Park kjører vi inn i en savanne av grønne trær, gressplener og velholdte hytter med basseng tilgang. Jeg har fortsatt ikke kommet over førsteinntrykket inne i bilen så alt dette minner mer om en drøm enn virkelighet, å det gjør ikke situasjonen noe mer forståelig når det viser seg å være 30 andre jenter som ellers befinner seg på stedet.

Alle de vestlige i parken strutter rundt i pene klær, med sminke og deodorant.

So much for å ta med seg 1-arbeids t-skjorte, 1-fjell/arbeids bukse, litt undertøy og en tannbørste...

Linn Hege er (for dere som ikke kjenner til det opplagte) en veldig slu rev, så hun drar meg med på gåturer med løve og elefant under radaren til de park ansvarlige. Disse turene koster egentlig veldig masse penger så jeg lister meg lydig og veldig fornøyd med, mens jeg prøver å omstille meg fra en ellers begivenhets fri hverdag til et endeløst kjør av aktiviteter.

Fire timer senere er det tid for middag i Antelope Park og de flerfoldige massene av blondiner og hvite mennesker samles i mat bungalowen.

Mens jeg sitter der og skuer ut over denne, for meg, uvanlige ansamlingen løftes lokkene av gryter og stekebrett og jeg må nok en gang gni meg i øynene i ære-fryd for hva jeg ser.

Ellers i Zimbabwe spiser man som regel store porsjoner Sadza, en liten kylling bit med litt ris på siden. Her kan man bokstavelig talt elte seg rundt i poteter, store kjøttstykker av alle slag, frodige grønnsaksblandinger, krydrede sauser, og frukt fat. Man kan forsyne seg TO ganger!! Og det er dessert til HVERT måltid!!!!!!

Neste dag smugler Linn Hege meg med på en "vanlig dag" i Antelope Park, hvor vi bruker dagen på å samle rester av bakteriebefengte døde dyr, skuffe elefant og løve avføring, å sist men ikke minst unngå å bli tissa på av de store han-løvene i nabo burene. Å dette har de faktisk betalt penger for å gjøre.!.! Hehe, jeg må innrømme at interaksjonen med dyrene er fantastisk, dog det er litt spesielt at jentene har betalt store summer for å komme til Afrika å skuffe dritt, dont you think? =P

De resterende to dagene i parken resulterer i at magen min skriker "stoooop", noe den også gjør som er et forståelig resultat av denne utrolige mengden mat. Jeg blir senge liggende de siste to dagene med en kropp som er, om mulig, enda mer forvirra enn hodet mitt.

Før jeg reiser lover jeg å komme tilbake for en ny omgang ved LHs siste helg i Zimbabwe.

To uker senere ankommer jeg parken for nok et forsøk på å begripe det hele. Det viser seg da at min kjære Ex har pådratt seg en hjernerystelse som følge av et baklengs stup ned trappen mot bål-plassen etter et par glass vin.. Dette blir jeg fortalt av en jente som stopper meg ved ankomst og viser vei til hvor LH ligger. Hun forteller meg også hele historien om hvordan LH bastant har nektet legene å barbere litt på hodet hennes for å sy med kommentarer som: "Im a nurse, its ok" og at hun, i rødvins-rus prøvde å rømme fra sykehuset. Denne jenta som heter Edle sier også at: "Det var veldig dramatisk og hun måtte sy i bakhodet", før vi entrer rommet hvor Linn Hege ligger med is på hodet, øye-skjerm og en kjærlighet godt plassert i munnvika.. Jeg kan ikke annet enn å le, så når hun titter frem blir vi enige om at dette er så typisk Linn Hege som det kan få blitt ;)

På kveldstid samles jentene i forskjellige klikker rundt hvert sitt bord eller rundt bålet for å baksnakke hverandre og utveksle spennende informasjon om hvem som har rota med parkansatte eller drukket litt for mye vin kvelden før. Tihi!! Akkurat som i Norge (deal with it, sånn er det bare der hjemme). Selv sitter jeg målløs og prøver å få med meg mer en tre ord per setning, noe som viser seg å være svært vanskelig, mens LH deltar med restriksjoner fra formen. Dette minner sterkt om en lang episode med Gilmore Girls (verdens aller, aller verste tv-serie... De snakker HELE tiden, NONstop), så når klokka slår ni tusler jeg til sengs.

Selv om Linn Hege er syk og sengeliggende, klarer hun sannelig å få smuglet meg med på både det ene og det andre av dyre aktiviteter, uten at jeg trenger å betale ei krone ;) Jeg får bli med på viktige forsknings prosjekter av løvestanden og tusler flere ganger side om side med de nydelige små og store katte dyra på lionwalks.

Hva maten angår så holder jeg meg til å spise like små porsjoner som hjemme i Chinhoyi, men hjelper meg selv til mer kjøtt, egg og frukt som en bonus. For å holde ut med skravlinga og baksnakket på kveldstid tar jeg meg et par (les: 5-6) glass rødvin og blir så berusa at jeg klarer å sitte der til leggetid.

De resterende dagene tilbringer jeg ved basseng kanten med spennende litteratur og lekende med meg selv på en av de store gressplenene, så når dagen kommer at Linn Hege skal reise hjem til Norge og jeg skal tilbake til Chinhoyi, er jeg fullt uthvilt og veldig takknemlig for nok en helg med min kjære Ex i denne fantastiske ukompliserte (bortsett fra trash-talken) lille bobla langt inne i Zimbabwe et sted.

Takk LH og Gratulerer så masse med 24års dagen din i dag 24/10!!!

Bøker :-D

I og med at det vanligvis skjer lite her på dagtid, bortsett fra det man steller i stand selv (på godt og vondt), så er det viktig å ha noen form for underholdning som venter på deg uavhengig av hvor mange timer man har sittet i møte, kirke eller hvor lenge en har prøvd å få lærere til å forstå at lek er en bra ting.. Kveldstiden er allikevel lite underholdende ettersom mine verts-søsken legger seg etter middag og mine verts-foreldre som regel har kirkesamling i stua (ergo hvorfor min bror og søster legger seg..).

I Norge har jeg sjelden tid til å sette meg ned med en spennende bok, så takket være Amazon.com har jeg endelig fått muligheten til å ta igjen litt tapt lese-tid =)

Dette er først og fremst en liten oppsummering og anbefaling av noen av de fantastiske titlene jeg har kost meg med så langt for de av dere som lider av samme lidenskap for bøker, eller de som er i sterk trang etter kilder av underholdning (eks. mine med-frivillige i Zambia og Zimbabwe). Og ja, jeg vet bøkene på bildet er posert.

Noe orden må en stakkars Nordmann i Africa ha...

Nr #1

"A Song Of Ice And Fire".

Eller for dere som har fulgt TV-serien, "A Game Of Thrones", som er tittelen på den første boka av 7. Personlig har jeg aldri vært så interessert i å lese fantasy, men etter å ha sett de tre første episodene av "A Game Of Thrones" før avreise, ble jeg nødt til å ta med meg første boka for å se åssen det hele slutta. Bok serien er så bra at Ringenes Herre kan gå å legge seg! (det kan den forsåvidt gjøre uansett, men særlig sammenliknet med dette).

For de av dere som følger TV-serien så kan jeg si at dere har myyyyyye knall bra i vente ;)

Nr#2

"The Primal Blueprint".

Jeg har aldri lest en livs-stil bok som er så spennende og utrolig interessant som dette. Forfatter og helse guru Mark Sisson legger frem en tilnærming til ernæring og fysisk aktivitet som gjør temaet til akkurat hva det burde være: lekende lett og kjempe gøy!

Jeg ble anbefalt denne boken av mine to gode venner Steve Boutcher og Per Helge Fjørtoft hjemme i Kristiansand, men hadde jeg vist hvilken juvel dette var så hadde den blitt lest for lenge siden....

Til mine tidligere PT-klienter og andre som er interesserte i hvordan å fungere funksjonelt og optimalt (som alle burde være alle =P), så er definitivt dette nr 1# på lista og kanskje den eneste boka en burde ha om emnet.

Nr#3

"A New Earth"

Bare fantastisk! Må vel gå under kategorien nyere filosofi og er kjempe interessant, selv for de som ikke bryr seg om sånt ellers. Denne må leses og kan ikke forklares videre ;)

Ellers har jeg lest mesteparten av hva du ser på bildet under, med unntak av Harry Potter serien (som jeg gleder meg masse til å sette igang med! Ja, jeg vet det er nerdete med arr i panna og tryllestav, men jeg digger Harry Potter).

Så takk til Amazon for speedy og trygg levering på tross av shady Zimbabwisk postverk.

Afrikansk kirke og mammas pizza

er eksemplarisk. . .

Siden første søndag i Chinhoyi er jeg blitt tatt i hånden og fulgt til et lite kirkelokale for å lovprise herren og fordømme hedninger og homofile i form av smertefullt repeterende salmer og prekener.

La meg ta utgangspunkt i gårsdagen for å gjøre det hele litt lettere.

Min søster våkner meg kl:07.00 med å rope "Jan" fra andre enden av huset. Dette pågår helt til jeg innser at det ikke finnes noen mute knapp og at hun antageligvis ikke slutter før jeg viser det trøtte trynet mitt i stua. Krangler meg så ut av laken og myggnetting som jeg har klart å tulle meg uforståelig godt inn i, trer på meg en boxer (ja, jeg sover naken og føler det er relevant til saken), subber inn i stua og sier:"yes?"

"Are you up? (obs, her har vi ikke ironi, så dette er et genuint spørsmål) Cause we are going to church in 1-hour".

Baksiden av min søsters bibel er ikke det minste påståelig

To og en halv time senere (African time = 1-time) sitter vi i et lite lokale som ellers fungerer som førskole, å de små og harde tre-stolene fylles sakte av etternølere. Min bror Hope og resten av kirke bandet setter i gang med musikken mens jeg stålsetter meg for mange timer med repetisjon.

Jeg må innrømme at jeg likte rytmene og de eksotiske sangene ved første introduksjon, men det tok ikke lang tid å gjennomskue at det hele er en evig rundgang av "Oooooooooo, Jave rakka nakka, rakka nakkaaaa", som betyr "Gud er god, gooood".

Dette kan vi glatt synge på repeat i hele 11min 40sek uten å bli lei!!!

Jeg tok tiden og holdt pusten.

Dagens preken handler om synd og straff (hurra).

Som alle andre prekener foregår dette på Shauna med random innslag av engelsk her og der. Dette er forresten slik man snakker her i Zimbabwe, litt god koloni blanding rett og slett.

Jeg har nå lært meg nok Shauna til å forstå at presten går hardt ut mot syndere og advarer om at Satan (ikke Sata, Zambias nye president) kommer å tar deg om du ikke er snill. Personlig sitter jeg her og er mer redd for Mugabe, men som de sier poteto potato.

Anywho, så topper stemninga seg i lokalet når presten kommer inn på tema om homofili og andre dyriske syndere. De homofile skal ihvertfall loddrett til helvete sammen med alle andre demoner å det finnes ingen frelse for slike som dem. Det samme gjelder forresten alle muslimer, hinduer, ateister, budister, nudister, samer og tatere (de tre siste ble ikke nevnt, men hvem vet). Og så jeg som trodde at Jesus elsket alle barna, akkurat som i sangen.

Se, så naiv kan man altså være..

Det at menn leier er totalt akseptert og obligatorisk ved flere anledninger, helt sant..

Etter gode 40 min med utdeling av synd til alle verdens hjørner, setter "endelig" musikken igang for ente gang med akkurat samme trallten, og nå skal det i tillegg danses.

I afrikanske kirker skal man nemlig danse, klappe, peke og le høyt av de som ikke kan slikt.

La meg understreke at det å sammenlikne Zimbabwisk og Norsk dans er litt som å sammenlikne Mac og Pc, den ene glir relativt smertefritt mens den andre må gjennom et par blue screens før den tar tegninga. Som brent barn og med dette i bakhodet gyver jeg løs i en aldri så liten disko dans mens jeg mumler jave rakka nakka.

Til min skuffelse hjelper ikke dette noe særlig og jeg blir nok en gang utsatt for hysterisk latter der jeg svinser rundt i lokalet. Syndig som jeg er forestiller jeg meg at forsamlingen synger: "Let there be rock" av AC/DC istedet for: "Let there be light" av pave johannes. "Hells Bells" turer et par ganger gjennom hodet mitt før pianisten endelig slipper taket på tangentene.

Vi setter oss, ber og leser litt fra bibelen, så reiser min far seg og uttaler de berømte ordene: I know its late so im going to be very brief." . . . Bah...

Her i Zimbabwe betyr nemlig dette: "Ordet er mitt og jeg elsker å høre meg selv snakke".

Vi blir sittende å høre på at pastoren snakker vidt og bredt om hele bibelen i 85min. Tok tiden her også, men viste bedre enn å holde pusten.

Så er det endelig på tide å dra hjem.

Vel hjemme blir jeg spurt av lillesøster om jeg kan hjelpe til med å lage middagen i dag. Far er nemlig ute av huset så da tør hun som regel å mase litt. Samtidig så har mor i huset spurt etter mammas hjemmelagede pizza oppskrift fra Norge, noe hun selvfølgelig fikk med en gang så da setter vi igang med dette. Jeg blir litt bekymra når lillesøster begynner å spørre om ikke vi skal ha sadza på pizzaen, men her bestemmer mammas oppskrift (Jave rakka nakka), så det blir det ikke noe av.

Strømmen går selvsagt akkurat i det øyeblikket vi setter pizzaen i ovnen, så da er det bare å vente og be til høyere makter (nok en gang) om at den kommer tilbake før maten blir dårlig.

Vi har heldigvis bedt nok for våre synder i dag (4.5-timer burde da holde....) for strømmen kommer brått på rett før legge tid. 30 min senere har mor klart å brenne begge pizzaene og er fryktelig lei seg. Det gjør ingen ting sier jeg: "My mom allways burns the pizza, so that just gives it that homemade taste".

Selv tar jeg meg en bit av himmelen her og nå, så får det heller være at jeg synder litt på musikk fronten med Audioslave før søvnen tar meg.

God bless!!