Cainan Sletten blir 23-år i dag!!

En av mine aller nærmeste med-lettlurte (eller frivillige om du vil) her i Zimbabwe er denne kamerasky, milkshake avhengige, utrolig atletiske og heller langhårede 23-år gamle tøysegutten fra Bergen. Jeg traff Cainan for første gang ved uttaksseminar på olympiatoppen i fjord vår da vi tilfeldigvis ble plassert på samme rom. Dette var også første natten jeg ble liggende å høre på den mildt durende snorkinga til Cainan, en lyd det skulle vise seg at jeg kom til å bli sånn passe vant med…

Slik var det hver gang man prøvde å fotografere Sletten i starten av oppholdet

Første inntrykket av denne snåle bergenseren med sine lange shorts og evigsittende caps var at han trolig drev med skateboard  (her vil helst ordboka ha meg til å skrive: rullebrett, men det skjer ikke..) og at han likna litt på Ash Cutchon, han tegneseriehelten med picatchu og pokemon i lomma. Dette har jeg ikke sagt til Cainan før, så nå vet du det :)

Cainan er ”litt” glad i milkshake 

 Bare ”litt” glad i milkshake altså… Jeg kunne fortsatt en god stund men dere tar poenget.

Dette inntrykket forsvant allikevel temmelig kjapt, det vil si det forsvant første gang jeg så Cainan ta av seg t-skjorta. Gutten er nemlig ufattelig atletisk og super godt trent, så etter noen korte samtaler fant jeg ut av at han drev med BJJ (Brasiliansk juijutsu) og Tricking (Turn på høgt nivå) og slett ikke samla på pokemon!

Over disse 11-mnd har vi blitt gode venner som gjerne går lange turer sammen, spiser romantiske måltider i lag og sover sammen oftere enn jeg tør å regne på. Med tanke på hvor kamera sky Cainan er så er jeg storfornøyd med alle bildene jeg har av ham og jeg må si at han er blitt bedre og bedre på å få et kamera rettet mot seg. Ikke at han trenger å være like stor linselus som meg, men han har i det siste latt være å gjemme seg bak caps og milkshakes når linsa kommer opp.

Jeg vet faktisk hva Cainans favoritt rett i Zim er! Nemlig Chicken and Steak Sizzler ;)

Jeg er temmelig skitten, skal ikke stikke det under en stol, men Sletten har en rar tendens til å lett toppe mine skitne føtter?! Om dette er fordi han hopper og spretter rundt overalt eller om han bare har et uforklarlig anlegg til å skitne seg til forblir et mysterium, men siden jeg vet hvor glade dere er i disse vakre kroppsdelene så deler jeg gjerne Cainans tåseletter med dere!

Så var det all denne Trickinga som Cainan driver med overalt. Han er faktisk ganske god på det og jeg tror han gleder seg til å komme tilbake til hopp og sprett (tricke) miljøet på NIH til sommeren. Han har ihvertfall imponert og motivert flerfoldige Afrikanere til hopp og sprett mens han har vært her. Det er alltid en stor hit når han tar fatt :)

Gammelt jungelord (ja, det er en Fantomet referanse): 

Når Cainan Tricker… gidder ikke Zebraen stå der mere.

Så med et flott bilde av deg i Okawango Delta, Botswana, la meg få gratulere deg så veldig masse med 23-års dagen din i dag og love deg ei heidundranes (som vi sier på sørlandet, du vet, der hvor det ikke regner 24/7 hele året) bursdags feiring i kveld!!

Paralympic Games 2012

Vi har deltatt på flere forskjellige nasjonale arrangementer her nede, men Paralympics er en hendelse jeg har sett frem til lenge både fordi det er interessant å se hvordan Zimbabwe behandler sine handikappede og for å se hvor mye prioritet disse får under et nasjonalt mesterskap. I år ble arrangementet holdt i Hwange og for dere som følger med så er dette ganske nærliggende Victoria Falls. Hwange er vel først og fremst en stor og kjent nasjonalpark  men det er også en liten landsby på størrelse med Chinhoyi. La meg ta det hele fra byrjan.

                                     

Da vi ankom Hwange i Karolines leiebil (utrolig deilig å kjøre bil igjen by the way) var allerede utøverne tildelt bo plasser for oppholdet. Stort pluss til arrangørene! Men med oss var det en helt annen sak, så da nattemørket la seg og klokka nærmet seg 11 stod vi fremdeles uten tak over hodet. Vi fikk da beskjed om at vi skulle bo på Deteme lodge som lå ca:1-time unna og at vi kunne kjøre dit. En time senere ruller vi langt inn i jungelen og oppdager at Deteme lodge brant ned i fjord (!!) og at det bare er noen overgrodde ruiner igjen. Stort minus til arrangørene! Vi kunne ikke annet en å le av idiotien bak det hele, alle unntatt Andrea som ble temmelig skremt da jeg påpekte at dette glatt kunne være starten av ”The Blairwich Project 3”. Lang historie kort: tre timer senere deler vi to rom, jeg får noen sofaputer og et teppe og ser meg veldig fornøyd med det.

Neste dag sjekker vi, etter en ny dag med leting, inn på en sykepleier skole

I mellomtiden har lekene startet og arrangørene har bestemt seg for å ta åpningen og avslutningen av  paralympics på en og samme dag siden dette ikke er så viktig. Nok et minus til arrangørene for å nedprioritere viktigheten av slikt for de handikappede. Allikevel må jeg innrømme at de resterende dagene og arrangementene ser ut til å gå tålig bra å det fremstår masse glede fra deltagerne..

                                   

Her inngår alt fra rullestolbrukere og psykisk utviklingshemmede til albinoer og alle ser ut til å kose seg stort. Yes jeg sier albinoer kort og godt fordi vi i Zimbabwe kaller en spade for en spade uten å være redd for å tråkke noen på tærne. Jeg kunne selvsagt valgt å si: ”dem uten pigment”, men da vil jeg kreve å bli referert til som: ”han uten blodplater”, så la oss heller si albino og bløder dere å holde det enkelt. 

 Mektig imponert over basket ferdighetene her!

 Disse gutta hadde lett knust meg i tennis rullestol eller ei.

Karoline, Potto og meg kjører rundt å deler ut vann til utøverne.

La meg også bruke anledningen til å introdusere Per Otto (Potto) fra Zambia som et nytt gjengmedlem her i Zimbabwe. Potto kom først og fremst for å besøke Karoline og overvære Paralympics, men så blei det plutselig litt lengre :P Vi er alle meget fornøyde med det ettersom han er temmelig god på kjøkkenet og selvsagt fordi han er godt selskap både med trening og sosialt. Som Potto ville sagt: ”Det er en ærlig sak”. 

Vi fikk låne et kjøkken og tilberedte vår egen mat under lekene til stor glede for alle dem som helst ikke spiser Sadza. Her har dere mester kokken Per Otto og hans dedikerte og ivrige sue chefs, ellers referert til as: ”The three great koks” på godt norskengelsk!

Etter Paralympics stoppet vi innom et 10km løp arrangert av en brite som Karoline hadde blitt kjent med. Dette er et årlig løp for de lokale og i år møtte det opp over 1000 stk! Her deltok Cainan, Karoline og Potto, og fikk utdelt t-skjorter som deltaker premie. Flott konsept og gøy å ha sett idretts arrangement som ikke er under SRC (altså et ulovlig idretts arrangement, tro det den som vil). 

                                      

De hviteste deltakerne i et ellers lokalt dominert 10km løp. Nei vent, det var faktisk 4-5 briter som løp også, men de så mer gjennomsiktige ut om jeg får være ærlig …

Og slik avsluttet vi Paralympics og satte turen tilbake til hverdagen. Kort oppsummert så var jeg overrasket over hvor glatt lekene gikk og veldig fornøyd med all idrettsgleden jeg fikk se. Helt til slutt vil jeg legge til et hærli bilde av min kollega Andrea utplassert i Marondera.

                                     

 Andrea er glad i løpetrening, men kunne ikke delta grunnet skade. ”Litt” skuffa altså.

Den magiske påska i Afrika

Så mens påskeharen hoppa rundt der oppe i nord og mine kolleger her i Zim fikk besøk av flerfoldige familiemedlemmer, pakket jeg en sekk og stakk til Johannesburg med en liten fornemmelse av at jeg innen en uke ville ha toppet både det ene og det andre. Det hele startet rolig med to dagers utforsking av denne utrolig "skumle" byen og dens "lugubre" backpackere. Glem det.. Etter 10-mnd i Zimbabwe fikser jeg ikke ironi lengre, cluet er at Johannesburg er en flott by om du vet hvor du skal gå. Den tredje dagen i Joburg fikk jeg storfint besøk fra Norge!

Helt fra Bergen kom nemlig Anne Sofie, ei av Karolines beste venninner for å oppleve Afrikansk safari og heldigvis også for å besøke meg :) Vi tilbrakte noen fantastiske dager i Johannesburg sammen på herlige lodges med frittgående høner, noe som gir nydelig gule og velsmakende egg!! Tok turen innom apartheid museum, som absolutt bør besøkes om man er i Joburg, og brukte ellers tiden på evig jakt etter byens beste sushi.

Påskeharen kan ta seg ei bolle! Anne Sofie viste hva hun skulle ta med til Afrika ;)

Vinneren av JM og AS sin Sushi quest er Tsunami Sushi Bar. From the left: Salmon and Tuna handrolls, Salmon seaweed rolls, Salmonskin maki and Salmon Californiarolls.

Vi tilbrakte som sagt noen solfylte og flotte timer på å slentre rundt i byen på jakt etter den mest spennende og velsmakende sushien som Johannesburg hadde å by på. Kanskje litt snålt at man tråler Sør Afrika etter rå fisk, men etter å være landlocked i Zimbabwe uten tilgang på sjømat og ettersom vi begge var svake for denne Japanske retten så ble det like så godt sushi til hvert måltid. Hærli!!

En kreativ og spennende Bacon and Pecan twist på sushi fronten.

Så gikk turen tilbake til Victoria Falls i Zimbabwe hvor vi var så heldige å få se fallene på sitt aller beste, med regnbue og ufattelige mengder vann. Jeg kom heldigvis beredt med vanntett pose til kameraer, for bare noen minutter etter at dette bildet ble tatt var vi begge gjennomvåte fra topp til tå. Det hindret oss allikevel ikke i å smile og le av dem som forgjeves hadde prøvd å pakke seg inn i regntøy.

Neste dag haiket vi to timer med lokale bilister ned til Hwange National Park og tok inn på fantastiske Sikumi Tree Lodge for to dagers safari. Sikumi var, etter mine tidligere erfarte safari lodges, helt magisk og fikk glatt terningkast seks med sine nydelige hytter, måltider, lokasjon og ikke minst staff and visitors. Dette var Anne Sofies første safari opplevelse og hun var så heldig å få se store flokker at både bøffel og elefanter, løver og masse annet spennende! På kveldstid ble vi sittende i flerfoldige timer rundt et bål å høre på løvene som brølte rundt campen og de gamle jegerne som fortalte røverhistorier :)

Her moc-charger/test-stormer en ung hann elefant oss ute i Hwange National Park.

Afrika skal jo egentlig være fryktelig varmt, men før sola står opp så kan jeg love dere at det er tålig kjølig her nede. Anne Sofie hadde heldigvis med seg noe varmt også er hun fra Bergen så jeg vil påstå at hun er godt vant.? men det er vel bare sørlendingen i meg som føler at det er obligatorisk å påpeke slikt. Det regner mye i Bergen....

Etter to fantastiske dager på Sikumi haiket vi oss tilbake til Vic Falls hvor vi møtte resten av Zim gjengen og familiene deres samt en Zambia frivillig som kom for å besøke Karoline. Som bilde over tilsier tok meg og Anne Sofie oss en tur til "Boma", en restaurant som serverte herlig Afrikansk viltkjøtt og andre Zimbabwiske retter. Bildet over viser også at jeg ikke har klippa meg på en stund og er kanskje med på å betrygge min kjære mor om at jeg spiser nok her nede? Liten fotnote om dette ikke er nok: La på meg 6kg på disse to ukene...

Help yourself to some Kudu, Warthog, Impala, Boerwors or Buffalo meat.

Larver, Mmmmmmmm

Her fikk Anne Sofie testet smaken av Catepillars/larver, Sadza og lokalt øl. "Larvene var salte og sprø, sadzaen var smakløs og tørr og ølen var bare fæl". Må si at jeg var temmelig imponert når hun knasket en ny porsjon Catepillars etter å først ha smakt på dette.

Så etter noen magiske dager sammen reiste Anne Sofie tilbake til Norge og jeg tilbake til Zimbabwe med masse nytt mot og fullt oppladet av både godt selskap god mat og masse nøtter og sjokolade (vi snakker 6kg....!). Tusen takk Anne Sofie for overraskende besøk, eventylige opplevelser, herlig reisefølge, mange spennende samtaler med mersmak og ikke minst fantastisk ...

Og her er et bilde av Afrikansk Soloppgang

;)