Fritiden i Zimbabwe

To skremmende og sjokkerende verktøy. Eller?

Det er mye dødtid her i Zimbabwe, særlig når man bor i en liten gudsforlatt by langt ute i ørkenen med varierende strøm og vanntilbud. De aller fleste legger seg ved mørkets frembrudd og står opp med sola noe som egentlig er en fantastisk døgnrytme vi sikkert kan lære masse av der hjemme i nord. Allikevel skaper dette masse alene tid og enda mer rom for å føle seg ensom vist man er fra en kultur hvor skumringstiden brukes til sosialisering. Personlig har jeg alltid trivdes godt alene så dette året har gitt meg veldig masse tid til å lese bøker og bli bedre kjent med meg selv, dog det har blitt litt i meste laget noen ganger og jeg har vært på grensen til å slutte å henge med meg selv. En oppsummering av bøkene jeg har fått tid til å lese dette året gir kanskje en bedre innsikt i hvor mye alene tid vi faktisk snakker om her.

Et lite utvalg av årets litteratur fra Amazoon.com

Mitt lille bibliotek i Chinhoyi

Fantasy

• A Song Of Ice And Fire

1. A Game Of Thrones
2. A Clash Of Kings
3. A Storm Of Swords
4. A Feast For Crows
5. A Dance With Dragons

• Harry Potter

1. And The Sorcerer`s Stone
2. And The Chamber Of Secrets
3. And The Prisoner Of Azkaban
4. And The Goblet Of Fire
5. And The Order Of The Phoenix (ikke lest)
6. And The Half-Blood Prince (ikke lest)
7. And The Deadly Hallows (ikke lest)

Livsstil og Ernæring

1. The Paleo Solution, The Original Human Diet
2. The Primal Blueprint
3. The Primal Blueprint 21-Day Transformation 
4. The Vegetarian Myth, Food, Justice And Sustainability 

Noveller

1. Shantaram
2. The Kite Runner
3. A Thousand Splendid Suns 
4. The Paintet Messiah
5. The Alchemist 
6. Mengele Zoo
7. Himmelblomst-treet (ikke lest)
8. Afrodites Basseng (ikke lest)
9. Atilla, The Hun
10. Atilla, The Gathering Of The Storm 
11. Atilla, The Judgement (ikke lest)
12. Djengis Kahn, Ulvene Fra Steppene
13. Panserhjerte
14. The Fat Years
15. River Town
16. The Good Women Of China 
17. The Art Of Shen Ku
18. Dr Jekyl And Mr Hyde
19. Stalins Kyr
20. The Trans-Siberian Handbook
21. Sult (ikke lest)
22. The Glass Palace (ikke lest)
23. Mornings In Yenin (ikke lest)

Teologi

1. Bibelen
2. Koranen
3. The Power Of Now
4. Practicing The Power Of Now
5. A New Earth
6. The Four Agreements
7. Rene Descartes, Meditations On First Philosophy 

Kort sagt en liten samling bøker…

Heldigvis har jeg ikke bare hatt bøkene mine å støtte meg til her nede. Vertsfamilien min har vært ubeskrivelig god å ha både på det sosiale planet og som veiledere til å forstå og respektere Zimbabwisk kultur. 

The Matevas: Brother Hope, mother Mathrine, father Amos, and sister Rutendo

Allikevel har jeg mine reiselyste venner å takke for at jeg ikke har blitt gal i mitt eget selskap og av å lese. Først og fremst så er jeg sjeleglad for å ha havnet i samme land som Karoline Kvalvik, Cainan Sletten og Andrea Kruken. Sammen med disse tre har jeg fått sett og oppleve mer av Zimbabwe enn jeg har sett av Norge, for ikke å snakke om utfluktene våre til Malawi, Botswana, Mosambik, Tanzania, Sør Afrika og Zambia. Jeg minnes en av de første kommentarene fra Karoline da hun kom til Zim: ”Jeg håper du er klar for å se så mye av sørlige Afrika som mulig i år?”.  

Karoline, Cainan, meg og Maje på Paralympics. Hvor er Andrea sier du? Ja det lurer jeg også på. Så derfor legger vi til et hærli bilde av Andrea og Karoline.

Tøysejentene i Zim

Ellers så må jeg nevne at de to stakkars innebura rødekors frivillige i Mutare har vært utrolig hyggelige å bli kjent med. Sigbjørn Solli og Ingvild Helle, har mang en gang møtt opp for sosialisering, bok utveksling, kofferthumor, og mye gøy som jeg ikke ville vært forruten.

Uavhengig av disse flotte medfrivillige og innebura rødekorsere, så har jeg vært så heldig å få besøk av noen aldeles nydelige mennesker hjemmefra.

Linn Hege fikk jeg muligheten til å besøke da hun deltok 1-mnd som frivillig i et løvepreserverings prosjekt her til lands i oktober i fjord. Etter to lange helger med hennes utstrålende vesen, klønete uhell, og smittsomme gode humør var jeg langt oppe og full av ny giv til arbeidet i Chinhoyi. Jeg er evig takknemlig for alle samtalene rundt bålet, spøkene og sladringa på tur med løver og elefanter, og ikke minst all den herlige latteren hun delte med meg.

Erik var såpass sporty at han droppet norsk jul og nyttårsfeiring hjemme i trygge Norge for en legendarisk topptur på Kilimanjaro! Dette på tross av at hans tidligere tur og friluftserfaring er lik null, med unntak av noen netters camping i bakhagen som liten. Besøket av Erik var ikke bare legendarisk med tanke på hvor mye vi fikk oppleve sammen både på Kilimanjaro og Zanzibar, men også fordi jeg fikk bruke jule og nyttårs tider i selskap av en av mine aller beste venner. Mektig imponert over reiselysten og pågangsmotet han viste på Kilimanjaro, men enda mer imponert over hvor mye Erik gir til et vennskap og hvor ærlige samtaler vi kan ha sammen.

Anne Sofie er ei god venninne av Karoline. Jeg traff henne først på Zanzibar etter at Erik hadde reist hjem, også var plutselig Anne Sofie ei veldig god venninne av meg også! ;) Vi hadde noen fantastiske dager sammen i Tanzania før hun måtte reise tilbake til Norge. Det gledet meg stort da hun annonserte et overraskelse besøk for å oppleve Zimbabwe og besøke meg i påska og bortsett fra at jeg la på meg 6-kg på tre uker, (!!!) så kunne ikke påska ha vært mer magisk! Vi så Victoria Falls på sitt aller beste, spottet mange dyr på spennende safari, og gikk på himmelsk sushi quest i Johannesburg sammen. Allikevel var det Anne Sofies selskap som gjorde det hele så spesielt og eventyrlig. Disse dagene var utvilsomt mine beste i Afrika!

Mens jeg er inne på kontakt hjemmefra så må jeg nevne at det har vært en lojal håndfull mennesker som har gjort hverdagen her nede så utrolig mye enklere gjennom brev, e-post og meldinger på facebook. Dere vet selv hvem dere er, men jeg må si at Tante Trine og onkel Thomas med sine to prinsesser har vært eksepsjonelt gode til å holde meg oppdatert på alt som skjer der hjemme, noe jeg er veldig takknemlig for.

Et fantastisk resultat av brev og nytt hjemmefra som henger på veggen her i Chinhoyi

Det er umulig for meg å fortelle noe om fritiden min i Zimbabwe uten å bruke store deler av tiden på å legge ut om treninga her nede, så av hensyn til dere som rett og slett ikke bryr seg om slik skal jeg fatte meg i korthet, ellers er det bare å scrolle forbi. Jeg må innrømme at jeg har vært ”smått” misunnelig på de av mine kolleger som har hatt tilgang på vekter og trenings utstyr generelt, ettersom jeg selv har måtte klare meg med kroppsvekts øvelser og fantasien (som bare har blitt mer begrensa av å være her nede).

Et desperat forsøk på å simulere markløft. Og ja, jeg løfter alltid markløft med g-streng, kom ikke å si at jeg er lite kreativ.

Selv om jeg har mistet noen kg i muskelmasse som et resultat av å ikke ha tilgang på nok belasting og på tross av at jeg har blitt stiv som en stokk igjen, så har jeg utnyttet naturen og de resursene jeg har hatt rundt meg. Dette har resultert i at jeg har fokusert mer på sprint trening og kroppsvektsvarianter av Crossfit, som for så vidt er en spennende variasjon i og for seg selv.

Ukentlige sprint økter har ført til et trofast publikum som ler like godt hver gang. Misstenker at det har noe med at jeg er hvit nok med t-skjorte på, og da farlig blendene uten..

Jeg har også tatt i bruk dette ørken og jungel landskapet til å ta meg noen lange gå og jogge turer dypt inn i bushen. Dette har vært en glimrende arena for å slippe bort fra den stirrende lokal befolkningen i samme slengen som jeg har fått meg noen fine turer og koblet av. Overgangen til Crossfit har vært veldig givende og interessant men den har også resultert i mye restitusjonstid som følge av sår i hender og ødelagt muskulatur.

De vakre hendene mine etter en ny pers av Crossfit økta ”Angie”.

Å slik har dagene gått! Mye lesing, trening og tidvis sosialisering, støttet godt opp av kommunikasjon med dere der hjemme. De siste to månedene har gått fryktelig fort mye takket være disse faktorene og hyppige besøk til Karoline og hennes samboer i Harare. Vi har kost oss på årets begivenhet: "Harare International Festival of Arts" (HIFA), hjemmelagde middags selskap og maling av både rom og hverandre. 

Jeg kan med glede nevne at "Slick-Rick" sveisen er pakket ned med finstasen og at en ustellt og nymalt Jan Morten står igjen

 Det hele er selvfølgelig mye mer komplisert enn som så, men dette får være en enkel oppsummering ;)

Utgangspunktet

Det har blitt mest fokus på alt som er moro og kanskje til og med også litt vittig her inne, så da er det vel på tide med litt tørr fakta også. La meg gå tilbake til hva, hvordan og hvorfor jeg begav meg ut på denne reisen før jeg skriver et innlegg som oppsummerer dette spennende året i Afrika, med alle sine utfordringer, muligheter og lærdommer. Det hele startet med at jeg snublet over en plakat på Specheren Treningssenter da jeg studerte Idrett Mellomfag ved UIA høsten 2009. 

Plakaten opplyste om muligheten til å bruke min idrettsbakgrunn til å hjelpe mennesker i Afrika, altså til å gjøre noe ”nyttig” for andre som ikke hadde det så lett. Samtidig som den fristet med et spennende år i Afrikansk kontekst og en tittel som fredskorpser, noe som absolutt ikke hørtes så galt ut. Allikevel bestemte jeg meg for å ta et semester med Ex phil, Ex fach, og menneskerettigheter i New York da året i Kristiansand var omme. 

I NY ble det fort klart for meg at dette ”falske livet” på Manhattan, med alle sine ”fat-cats” og snobbete fast-track livsstil var så langt fra hvordan jeg ville tilbringe livet mitt som mulig. Ikke missforstå, livet i NY gav meg mange nydelige opplevelser, spennende erfaringer og nye venner for livet som jeg aldri ville vært forruten, men jeg synes det var vanskelig å ta del i et samfunn som kun dreiet seg om økonomisk suksess og materielle eiendeler. Dette skillet ble nok bare større av å studere filosofi og menneskerettigheter samtidig som jeg bodde i et luksuriøst studio-apartments kompleks med Manhattans største innendørs basseng og eget treningsstudio. Det var fra NY at jeg sendte første e-post til NIF for å høre mer om hvordan jeg kunne bli en fredskorpser.

Et av NYs høydepunkter. Hanne fjerner den trendy mohawken jeg fikk på Manhattan. Noen som kjenner igjen frisyren fra forrige innlegg fra Mosambik? 

Da tiden i USA ble ferdig var jeg temmelig klar for å stikke til Afrika med NIF, men siden meg og min kjære daværende kjæreste hadde vært så mye borte fra hverandre (meg på Bali, hun på Farmen, meg i NY) fant vi ut at det sikkert var en god ide å tilbringe litt tid sammen. Hun skulle studere sykepleie i Oslo så da utsatte jeg Afrika reisen et år til gode for et år som PT i hovedstaden. Nå gikk ikke dette som forventet ettersom jeg plutselig ble selvstendig næringsdrivende og endte opp med å jobbe såpass mye at det tilsvarte et år i Afrika. 

Året som PT i Sandvika var helt fantastisk og veldig lærerikt på mange plan og det er et år jeg har lengtet tilbake til helt siden, men på tross av dette gikk jeg fremdeles rundt å følte at det ikke var her jeg skulle være. Det var ikke lengre store konflikter i hodet mitt om det å bruke hverdagen til å hjelpe rike nordmenn til en bedre hverdag kontra det å hjelpe fattige barn i Afrika som plaget meg, men heller ønsket om å få oppleve Afrikansk kultur langt borte fra vestlig stress og mas, så da jeg ble oppringt av NIF og spurt om jeg ville bli med i idrettens-fredskorps hersket det liten tvil om hva som skulle gjøres. 

Det var Lind Gustafsdottir fra NIF som ringte meg og fortalte at jeg var blant de heldige som fikk reise. Her avbildet med appelsin og meg før avreise.

Nå føler jeg meg fornøyd med den grundige presentasjonen av hva, hvordan og hvorfor, altså utgangspunktet, og håper dette kan hjelpe de som har giddet å lese hele regla til å forstå den kommende oppsummeringen av disse 12-månedene i Afrika. 

Tre glade og spendte fredskorpsere før avreise. Anne (midt) ble min kollega i Zimbabwe og har jobbet for Plan, og Mari (høyre) ble plassert i Zambia. Vinen ble drukket opp og skjorta ble lagt igjen hjemme.  

Den relativt enkle hjemreisa

Nå er det under 1-mnd igjen av mitt Afrika opphold for denne gang, og mange av dere har allerede spurt meg om det finnes noen eksakt dato jeg akter å komme hjem på. Det lette svaret på dette er: ”Ja det gjør det”. La meg allikevel ta en lite omvei før vi ender på denne datoen.

Avslørende litteratur?

Siste arbeidsdag i Zimbabwe er 1.juni, tett etterfulgt av avlutnings møter med vår arbeidsgiver SRC (4-5.06). Den 8 juni reiser Karoline og meg fra Johannesburg til Shanghai! Det var liksom så mye enklere en å fly til Norge.. Her blir vi i en ukes tid å koser oss før vi toger til Beijing for å tilbringe et par uker med den kinesiske mur, den forbudte by, himmelske freds plass, sushi, tai-chi, etc, etc. 

Denne har jeg drømt om å se lenge...

Da er vi vel snart på vei inn i juli, så vi border den Transsibirske jernbanen (eller riktigere  den Transmongolske jernbanen) fra Beijing til Moskva. På turen stopper vi innom Mongolias hovedstad Ulaan baator, Sibirs største by: Irkutsk, og sjarmør byen Omsk for å tilbringe noen dager i Russisk terreng for så å ankomme Moskva. Forhåpentligvis får vi et par dager i Russlands hovedstad før vi skiller lag og reiser hver for oss for første gang på 12-mnd (jeg til Oslo og Karoline til København).

Jeg håper da å være hjemme i Oslo den 8.juli, slik at jeg kan rekke Pear Jam (!!!) konserten i spektrum den 9.juli! Da satser jeg på å få overnatte et par netter hos lillesøster Anne Lise (er det ok AL?), før jeg toger eller busser hjem til Kristiansand, familie, venner, sjømat, pålsneset, og alle de herligheter som medfølger.

Året som fredskorpser slutter forhåpentligvis med en stor konsert opplevelse av verdens beste band!!!

Tilbake til spørsmålet om det finnes noen eksakt dato jeg akter å lande i Norge: ”Ja, det gjør det: 7.juli”. 

17.Mai i Harare

Mens nasjonaldagen ble stemt inn med kirkeklokkens klang, småsøsken med høyt skjærende fløyter og streikende bønder der hjemme i nord, våknet jeg som vanlig til hanen på ”African-time” som mente at jeg burde stå opp kl:02.00, fulle kombi sjåfører som høylytt annonserte at de skulle til: ”Harrare, harrare, harrare”, og øredøvende shona prekener fra ”The God Channel” da min vertsfamilie stod opp. En helt vanlig dag i Chinhoyi altså. Det skulle allikevel vise seg å bli en eksepsjonell Norsk feiring hos Karoline i Harare.

To svette timer i kombi senere trapper jeg opp i casa Karoline hvor hun allerede har stelt i stand risgrøt og champagne frokost for hele gjengen, slik invitasjonen jeg fikk noen dager tidligere annonserte. En time etter at vi skulle ha startet kommer Maje, som har bodd her i snart to år og er mest influert av ”African-time”, så vi kan endelig starte feiringa ute i 32-grader og sol!

Fra venstre: Anne Minothi, Andrea Kruken, Kudzie, Runa Enger, Karoline Kvalvik, Sigbjørn Solli, og Maje  Solstad.

Jeg har fått utdelt æren av å holde årets 17.mai tale og bruker den til å le hylle Riksforsamlingen i 1814, været i Zimbabwe, Karolines engasjement, og til å le godt av de der hjemme som kanskje ikke fikk den livsviktige og næringsrike brødbaksten som et resultat av bønder i streik. Stå på Norske bønder!

Etter et par (les: flere) glass champagne var stemninga på topp og Karoline kunne bidra med å vise det nasjonalistiske undertøyet sitt. Personlig hadde jeg for anledningen dratt alt det ellers ustelte håret mitt godt tilbake og ved hjelp av ekte bivoks fra The Body Shop lagt det i en vakker sleik i klasse med BI studenter, ambassade ansatte og alle gutta i Sverige.

Jeg følte at ”vakt bikkja” til Karoline tok den nye looken min til nye høyder av hardcore sleezy.

Så med mye champagne innabords, sleik og norsk truse uttabords, og generelt høy stemning satte vi turen mor den Norske ambassadørs bolig for å få hele 2.5-timer i de norske ambassade arbeidernes strålende selskap!

Årets fredskorpsere i Zimbabwe sammen med ambassadøren

Her var det ikke mange Nordmenn, men flust av ambassadører og ambassade ansatte fra alle mulige land. Stemninga var såpass up-class at jeg og den nye sveisen min gled rett inn og jeg angret på at jeg ikke tok med bikkja til Karoline. Etter hvert var det lett å se at noen av oss hadde litt mindre toleranse ovenfor all alkoholen som ble servert

Maten skuffet virkelig ikke og vi kunne meske oss i helnorske delikatesser som røykelaks, gaudaost, Waldemar salat og spekemat til vi nesten hadde like struttende mager som alle ambassadørene. Personlig har jeg aldri vært så glad i røykelaks, men her klarte jeg ikke å stoppe! Det måtte altså et år i Zimbabwe til for at jeg endelig skulle bli voksen nok til å elske røykelaks.

Så fant Sigbjørn akevitten…. Vi var da fire stk som gjorde vårt beste i å shotte ned hele flaska på kortest mulig tid og stemninga steg noen hakk videre. Den steg såpass godt at vi plutselig fikk hele matteltet for oss selv!

Den resterende halvtimen hos ambassadøren gikk ut på å få smuglet med så mye gratis alkohol som mulig og det hele toppet seg da Sigbjørn foreslo for servitøren om ikke han kunne helle den halvfulle akevitt flaska på ei plastflaske som han kunne ta med hjem. Servitøren var ikke helt med på den så Sigbjørn, Karoline, Kudzie og meg tok hvert vårt glass med hvitvin bar huset hvor vi helte dette på plastflaske og smuglet det med oss ut... Vi er tross alt Nordmenn!

Koselig stemning på scenen

Så bar det tilbake til Karoline for å gjennomføre de tradisjonelle 17.mai lekene og videre feiring av vår kjære nasjonaldag. GJETT om vi var klare for leker nå!!!!!

Klar for leker!

Lekene var planlagt av Karoline og meg noen dager i forveien og innebar sekkeløp, potetløp og kasting av potet på boks. Her velger jeg å la bildene snakke for seg selv, men dere kan kanskje se at noen engasjerte seg tålig mye. Det må også nevnes at to av de antatte utøverne ble sengeliggende som følge av inntaket. Er det 17.mai, så er det 17.mai!

Starter lekene med en ”liten” dytt.

Så må en huske å manøvrere unna de som ikke henger med

Viktig å gi jern når en først skal delta

Når man taper tar man pent straffen med et smil

Husk å legg deg i svingene ved potetløp

Vær obs på hvor kameraet er om man ikke har på bh og går i stroppløs kjole

Prøv innbitt å ta igjen motstanderen om man mister poteten som bieffekt av å prøve å dytte motstanderens potet av skjeen

Når man taper tar man pent straffen med et smil

Prøv nå i hvert fall å treffe EN av de SEKS yoghurt boksene fremfor deg. Om du ikke får til dette så smiler man pent og tar straffen med fatning.

Etter lekene satte vi oss inn for videre sosialisering  i selskap av masse Norsk musikk og inviterte nordmenn fra ambassade feiringen. Noen kastet opp fra toalettet, gjennom gangen, til soverommet og andre sjanglet rundt å annonserte hvor glade de var i hverandre. Klokken var nå passert 17.00.

Kvelden ble avsluttet i finfint selskap av våre sjefer fra NIF og deres regnskapsførere på Harares fineste restaurant ”Victoria 22”. Vi slapp heldigvis å diskutere regnskap og økonomi, men frydet oss over den utsøkte maten og nyheter hjemmefra. Slik ble altså den fantastiske 17.mai feiringen til de norske idrettsfredskorpserne i Zimbabwe.

Et litt forsinket ””Gratulerer med dagen” til Norge og alle Nordmenn fra oss her i Sørlige Afrika!!  

Jøss å gammel du æ Karoline!!!

Her legger vi ikke noe under bordet altså. Du forblir eldst og høyest utdanna i denne sekken av poteter, eller i dette kullet av frivillige om du vill, på tross av nådeløs kofferthumor, milkshake dilla og at du er totalt besatt av vampyrer og fantasi litteratur.  Men til poenget: GRATULERER med daen kjære!!! Tenk at du er 27-år i dag og fortsatt ukyssa (hahahaha, den va fin syns æ)! ;-) 

Thumbs up, eller no

Karoline ankom Zimbabwe noen uker etter majoriteten siden hun måtte fullføre sin, hald deg fast, mastergrad!!, i ettellerannet (helst annet) hjemme i Norge. Men da denne solstrålen endelig satte sine ben her til lands var jeg første man til å sette meg på en svett kombi tur for å ønske henne velkommen og gi henne en klem. Dette med klemming var ukjent territorium for Karoline, men 11-mnd i selskap av YogaJan endret dette drastisk. 

Før jeg fortsetter med alt som er gøy er det litt viktig for meg å være super alvorlig i et par setninger. Karoline er nok den av årets frivillige som, etter min mening, har utrettet mest her nede. Hun har stilt opp i situasjoner hvor flere Zimbabwiske idrettsarrangement har vært på god vei ut vinduet og reddet det inn med enkle grep slik at barn og ungdom kunne fortsette med lek og moro. Hun har stilt opp i mørkeste slummen for å vise sin støtte til lokale idrettslag gang på gang, gjerne etter lange og ubehagelige kombi-turer, og ikke minst så har hun alltid mot til å tenke på de påvirkede uansett hvor trøtte vi blir av systemet.  Mye kudos til deg fra meg!

Hun har sine laster også. Akkurat som nøtte-dilla mi så er hun totalt avhengig av jordbær og skyr ingen midler for å få trøkka ei eske eller tre inn så fort som mulig. Karoline er Sundmøring men er verken gjerrig eller kjip av den grunn, tvert om så deler hun gjerne tyggis med Andrea, epler med meg og blod med myggen. Hun er faktisk så gavmild at vi andre slipper å ta på myggspray når Karoline er i nærheten og kan slappe av mens myggen har koldtbord på henne. Veldig praktisk.

En av Karolines fineste egenskaper er allikevel at hun er reiselysten ut av en annen dimensjon! Sammen har vi vært i Sør Afrika, Zambia, Botswana, Mosambik, Malawi, Tanzania og over alt i Zimbabwe. Hun er utrolig gøy å reise sammen med, på tross av at hun som regel har vært der før, uansett hvor vi reiser hen… Det er ikke så altfor sjeldent at vi har forvillet oss inn på de mest avsideliggende backpackerne eller nasjonalparkene, med andre ord: der ingen skulle tru at nokon kunne bu, for så å høre Karoline ytre et overrasket: ”Men her har jeg jo vært før!”.

Det hindret ikke Karoline i å være i like stor lykkerus som resten av oss da vi landet i Johannesburg i desember og oppdaget at de faktisk hadde butikker som fristet og lange fine motorveier uten hull.

Karoline har kofferthumor... Jeg kunne vel egentlig latt den setninga snakke for seg selv, men det går liksom forbi det ”normale” stadiet av kofferthumor. Vist du ser for deg de mørkeste radioresepsjonene, ut i vår hage, Team Antonsen sketsjene kombinert med Harald og Bårds mest grisete koffert kommentarer, så begynner du å nærme deg. Dette passer meg egentlig helt utmerket ettersom Zimbabwes totale fravær av ironi har frarøvet meg alle humoristiske egenskaper. Med andre ord finner jeg Karolines humor ekstremt vittig og underholdende! Vi har blant annet vært på konstant utkikk etter en albino dverg siden ankomst (eksempel på litt mørk humor) og Karoline snakker ofte om hvor interessant denne nøtte avhengigheten min er (eksempel på litt koffer humor). Det verste lar jeg ligge for denne gang..

Det Indiske hav, Mosambique 

Så var det dette med intimsone. Da jeg først traff henne var Karoline en typisk ”2-meters radius intimsone” type som helst ikke gav eller mottok så mange klemmer. Det fikk vi heldigvis gjort noe med så nå deler hun ut klemmer i alle situasjoner rett som det er :-D

Stor klem i Malawi etter mange timers busstur fra Tanzania.

La meg avslutte med å si at jeg er kjempe glad for at jeg havner i Zimbabwe sammen med deg Karoline og at jeg ser frem til et langt og humoristisk vennskap med verdens beste reisefølge. Takk for mange spennende opplevelser, mye mørk koffert humor, og ikke minst mange gode klemmer!

Gratulerer med 27-års dagen!!!