Fra eventyr til Zimbabwe

Nå ble kanskje overskriften litt hard mor vårt kjære vertsland, meeen . . . . fuck it! La oss heller kalle en spade for en spade å innse at man heller vil klatre i fjellene rundt Cape Town, tilbringe nakne timer i strandkanten på Zanzibar eller kjøre buss gjennom hele Malawi, enn å sitte på et lite kontor ute i ørkenen og fungere som kjerringa mor strømmen. Annywho!! No vil eg fyst fortelje eventyret om korleis Andrea, Cainan, Karoline og eg kom oss heilskinna frå Tanzania til Zimbabwe og gjennom HEILE den nye Twilight filmen på berre (hald deg fast) 6-dagar!

Så var de himmelske dagene på Zanzibar, med sushi, gode bøker, sand mellom tærne (og overalt ellers for den saks skyld), og spennende møter med nye sjeler over..

De siste tre dagene i Tanzania gikk alt for fort og var veldig innholdsrike på godt og dessverre litt vondt også. Dere er vel mest interesserte i hva det "vonde" var så da kan jeg avsløre at det involverte et sykehusbesøk og at vi måtte ta farvel med Karolines fantastiske vennegjeng som vi alle var blitt kjent med og glade i.

Vet ikke hva som er mest trist.

Å se disse flotte menneskene gå eller å finne ut at dette er det eneste bildet jeg har av dem

Afrikansk reality slo oss hardt i ansiktet da vi bordet første buss siden den selvfølgelig gikk etter "African -time" og var full av illeluktende passasjerer (me included) som luktet enda verre i den stekende varmen. Her satt vi og stekte og lukta en god stund før bussen var full nok til å sette av gårde mot Malawi.

Før bildet: Nydusja og med nye batterier etter en spennende ferie.

Etter to dager med lange bussturer og såpass dårlig mat tilbud at jeg heller fastet, krysset vi endelig grensa til Malawi. Her beveget vi oss inn i terreng hvor Karoline aldri hadde vært før, tro det eller ei, så dette var nytt og spennende for hele gjengen. I "Lonely Planet" står det at lokalbefolkningen i Malawi er blant Afrikas vennligste. Etter å ha overlevd første busstur inn i landet uten å bli stirret eller pekt på av noen, konkluderte vi med at "Lonely Planet" hadde rett.

Tre sultne, slitne, skitne, men allikevel glade frivillige på vei inn i Malawi

Dessverre ser det ut til at Malawi er på samme kurs som Zimbabwe var med tanke på inflasjon og bensin mangel. Vi ble stående i drivstoff kø en stund og fikk råd om ikke å ta ut noe lokal valuta ettersom verdien ville falle med hele 20% innen 24-timer. Etter nok en lang tur styrte vi inn på en myggbefestet og sliten backpacker-lodge i kanten av Lake Malawi. Her bestemte vi oss for å tilbringe to netter med vakker utsikt og privilegiet med å sovne og våkne til lyden av bølgeskvulp.

Guttas Bungalow

Her brukte vi to dager på å lade batteriene og bli bedre kjent med Lake Malawi. Vi utforsket hvor lang tid en måtte vente om en bestilte kokte egg: 2,45-timer, og hvor lenge jentene måtte vente om de bestillte frokost blanding (dvs; å blande melk og kornblanding) : 2,45-timer. Det ble altså en god porsjon tid til overs, så vi brukte den til å få utløp for litt god, tørr og norsk humor...

Jeg plukket blomsten til Andrea

Cainan took a photo of Karolines bever

Og inspirert av høyvannet ved Lake Malawi og fordi vi var lei av å vente 2,45-timer på maten, gikk vi en bestemt kappgang til et annet sted å spise.

Dere kan tro vi hadde det morro

Da vi kom hjem fra en hyggelig middag på den konkurrerende backpackeren, gikk jeg ned mot hyttene og ble oppmerksom på at det sto to gamle karer å skulte rundt hytta til jentene. For å gjøre en lang historie kort så var det innbrudd hoss jentene, og de gamle kara viste seg å være vaktene på området. Tyven hadde tydeligvis hatt hastverk siden han/hun hadde glemt den hjemmelagde lommelykta si i hytta og ikke hadde kommet lengre enn å dra Andreas sekk ut på verandaen. Overraskende nok hadde tyven kun stjalet Karolines mobil og latt speilrefleks kameraet, pengene og alt skittentøyet være igjen. Go figure...

Jentenes innbruddsvennlige Bungalow

Etter knappe fire timers søvn til lyden av bølgeskvulp og snorkinga til Cainan (rart hvor vandt jeg er blitt til de lydene der), satt vi oss på nok en buss og satte kursen mot siste stopp i Malawi. Vel fremme i Blantyre gikk det opp for oss at vi nå var farlig nær Zimbabwe, så vi bestemte oss for å bruke de to resterende dagene til å slappe av med litt kino. Dessverre viste de bare tre filmer her, og siden vi så "Happy Feet 2" og "New Years Eve" den første dagen, gjenstod bare den nye "Twilight" suppa til dag to. Personlig kan jeg ikke huske å ha sovnet i en kinosal før, men etter to minutter med Twilight hadde jeg allerede rukket å suggle meg selv langt ned over t-skjorta før Karoline så, og våknet meg med høy latter. Resten av filmen har jeg allerede glemt, men jeg minnes at vi konkluderte med at det ikke fantes noe plott og at hovedpersonen "Belle" fortsatt ikke hadde oppnådd den orgasmen hun har gått å brygget på gjennom fire filmer.

Tenkte egentlig å ha et bilde av Twilight her, men det gikk liksom ikke...

Derfor legger jeg ved et bilde av noe langt mer interessant og hyggelig, nemlig Knoll og Tott som spiller kort under myggnettingen :-D

Etter en forferdelig filmopplevelse og siden jeg hadde inntatt litt hvete dagen før (!?!) som resulterte i at kroppen min dramatiserte stykket: "Ragnarokk" på alle plan, var det overraskende hvor beroligende det var å sette oss ned ved et hindu tempel vi fant på veien. Andrea spurt om ikke jeg, som driver med sånn yoga og greier, kunne vise forskjellen på "Up Dog" og "Down Dog". Det gikk da smertefullt opp for meg at det var en stund siden denne kroppen hadde trent bevegelighet, så da nøyet vi oss med en liten "Up Dog" og krysser fingrene for at ingen av yogisa ser dette.

Neste dag krysset vi grensa til Zimbabwe og ble nok en gang møtt av stirrende blikk og lattermilde Shona setninger. Her er det til og med ulovlig å ta bilde av "Welcome to Zimbabwe" skiltet, men overgangen måtte dokumenteres så vi tok sjangsen.

Etter bildet: "Litt" trist og sliten på vei inn i Zimbabwe

And there you go! Snipp, snapp, snute, så er Andrea i Marondera, Cainan i Mutare, Karoline i Harare, og jeg er her ute. Laaaaaaangt her ute.

Cape Town

Nå som jeg er tilbake til hverdagen i Zimbabwe og den eventyrlige ferien endelig har sunket inn er det på tide å gi dere en liten smakebit av verdens vakreste by: Cape Town.

Utsikt fra toppen av Table Mountain

La meg allikevel ta dette fra byrjan. Da vi bordet flyet fra Zimbabwe var det nesten som om vi ikke trengte jet motorer for å lette fra bakken. Alle Zim frivillige var i ekstase etter å endelig få en ferie borte fra Zimbabwisk humor, shona, og sadza for å oppleve nærmest vestlige forhold sammen med de frivillige fra Zambia. Lite viste vi om at vi ville gå i konstant beundring av alt fra veier uten potholes til restauranter som faktisk hadde det som stod på menyen.

Fem super engasjerte og motiverte studenter ved eksaminering

I Cape Town ble vi møtt av en sammensveisa gjeng på 10 Zambia frivillige som mottok Zim-gjengen med "flotte" kommentarer som: "Så langt hår du har fått Cainan" og "Så sykt tynn du har blitt Jan Morten". Joda, det var skjønt å se disse sjarmørene igjen. Den første uka brukte vi på samtaler med NIF og på å forberede oss til eksamen, noe som var svært vanskelig å fokusere på ettersom det var så mye annet vi heller ville gjøre.

Jeg la til meg en ny trendy gange og klesstil etter jeg ble student ved UWC.

Introduserer denne i Norge til sommeren, watch out!!

Da vi endelig ble ferdige med eksaminering og rapportering var tiden kommet for å ta turen til byen og feire starten av ferien med en skikkelig fest. Så fikk jeg faktisk bruk for den skjorta som har ligget sammenkrøllet i skapet til nå! Nå som alle intim-soner er borte leide vi oss like godt en kombi for å komme oss fra UWC til byen.

Det sies at et bilde sier mer en 1000 ord

Så startet morroa for fullt. Med unntak av noen få, sjekka alle de frivillige inn på en backpacker midt i hjertet av byen. Cape Town er en perle ved kysten som kan tilby noen fantastiske natur opplevelser i form av alt fra fjellturer opp "Table Mountain" eller "Lions Head", til døsing på stranda. Som en flokk idretts tullinger kommer det kanskje ikke som noe overraskelse at vi brukte mye tid på disse fjell stiene.

På vei opp "Lions Head"

Dagene her var hærlige (ja Andrea, jeg vet det staves herlig men d dridår æ i). Ikke nok med at de faktisk serverte sushi her, men jeg fant til og med steder hvor de klarte å toppe alt jeg har smakt av rå fisk tidligere. Så godt var det faktisk at hver gang noen følte seg litt sultne tok jeg dem med på samme sushi bar, selv om jeg nettopp hadde gått derfra med full mage 30min tidligere. Etterhvert gikk det opp for meg at klientellet antageligvis trodde jeg drev med speed dating på høyt nivå.

Så langt har jeg ikke smakt bedre sushi

Det var skjønt å være turist i Cape Town. Her fikk jeg endelig kjøpt nytt fottøy, nye t-skjorter og ny hodelykt (har aldri brukt så mye lykt som i Chinhoyi). Men da jeg snublet over matbutikker med ferske nøtter, kokosnøtter, blåbær, jordbær og norsk brunost, var det like før jeg satte ned røtter og nektet å reise tilbake til Zimbabwe. Vi spiste himmelsk indisk, spennende burgere (uten brød), godt krydret mexicansk og selvsagt klarte jeg å innta sushi hver dag.

Deler celle med Mandela på Robin Island.

Etter å ha besøkt Robin Island reiste Zimbabwe gjengen fra byen og etterlot meg alene med fire av jentene fra Zambia. Nå som Cainan og Karoline var borte kunne jeg legge macho Jan på hylla og joine jentene på opera og rødvins kalas. Dusje hver dag, ta turist bussen rundt byen, barbere meg og klippe tå neglene. Vi så "The Phantom Of The Opera" på en utrolig scene og selv om jentene hadde drukket "litt" mye rødvin, klarte vi nesten å blende inn med byens Elite.

Nearly at Cape Point

Men det ble ikke bare shoping og sjampanje, disse hønene var nemlig sporty nok til å foreslå en sykkeltur på 10-mil ut til Cape Point/"Kap det gode håp". Vi leide oss noen falleferdige sykler (min hadde to gir) og tråkket ut i et eventyrlig landskap. På veien stoppet vi for å se de berømte pingvinene som oppholder seg på Sør Afrikas kyst.

Whatsup!?

Det var fryktelig underholdende å se hvordan disse skjønne skapningene tuslet rundt i sanden og vagget rolig rundt etter småkvist til redene sine. Vi fikk dessverre bare en liten halvtime her ettersom vi plutselig fikk dårlig tid. Det å plutselig bli introdusert for konseptet: "dårlig tid", etter 6-mnd i Afrika var surrealistisk og jeg kunne høre hvordan afrikaneren i meg svarte at: "No problem, we will be there now now" (meaning 3-4 hours)...

Cape Point

Da vi endelig ankom Cape Point var det bare så vidt vi rakk å skue ut over dette legendariske sjøfarts punktet før vi måtte sette oss på syklene å trø hjemover. Vi fikk allikevel med oss noen glimt av lekende hval ut mot havet og vi så hvordan selene surfet i bølgene som brøt mot land. Da vi kom tilbake til backpackeren i byen hadde vi fått med oss noen uforglemmelige natur opplevelser, sår muskulatur og mye solbrent hud på hele gjengen.

De resterende dagene forsvant i et kaos av hærlig sushi, shopping og rødvinsglass. Vi tok oss et par turer rundt på kysten og klatret opp på Table Mountain for andre gang før vi la oss på stranda med ei bok eller vasset ut for et lite bad. Vannet her var overraskende kaldt med sine 18-grader, så jeg måtte dra på meg "Macho Jan" forkledninga for å smake på saltvannet.

Ingen Afrika ferie er komplett uten et bade bilde.

Også er det taktisk å ikke vise et av ansiktsuttrykket mens shortskanten treffer vannflaten..

Å slik forsvant de nydelige dagene i Cape Town. Kl: 06.00 onsdag 4- januar satte jeg meg, trøtt men uthvilt, i en taxi. På vei til flyplassen fikk jeg et siste skue av denne juvelen av en by i soloppgangen å bestemte meg der og da for at jeg skulle tilbake hit så snart skjebnen tillater det. Men nå gledet jeg meg voldsomt til å treffe min gode venn Erik Jacobsen for så å bestige Kilimanjaro.

This is indeed the city of wonders

I bakgrunnen til venstre: Table Mountain og til høyre Lions Head

Første mann ut

Min kjære venn Christer Eidsaa har klart det utroligste! Mens jeg roter rundt i Afrika har han, sammen med sin kjære Cathrine Gumpen, brakt ei lita og nydelig jente til verden. Helt siden jeg fikk de gode nyhetene har bildet av en utrolig sliten, trøtt og vidunderlig stolt Christer sirkulert i hodet mitt, så da skulle det bare mangle at første innlegg dedikeres til denne kjernekaren. For det er akkurat det Christer er, en kjernekar som jeg er så heldig å få regne som en av mine nærmeste venner.

Et av hans klareste øyeblikk på Bali (dvs: bare fem Bintang, tre shots og en flatliner...).

Da jeg først traff Christer tusla han rundt i joggebukser til alle døgnets tider og hadde et tykt lag krøller på hodet, noe som resulterte i at hodet hans så dobbelt så stort ut som det egentlig var og at jeg kunne finne på å lage saue lyder (bæææ) ved hver eneste anledning. Det hjalp ikke akkurat noe særlig på første-inntrykket at Christer ravet nærmest to meter over bakken og snakket så tregt at jeg hadde problemer med å holde følge (vanskelig for en stakkar, frekk og liten rogalending det der). Det tok allikevel ikke lang tid før mitt bilde av Christer endret seg totalt, å det hadde ingenting å gjøre med at gutten kjøpte seg dongeri bukse og fikk seg en klipp ;)

Now this is a thing of beauty ;)

En mer omtenksom, generøs, ærlig og oppriktig sjel skal man lete lenge etter. Så får det heller være at han går et par maraton rundt grøten før (eller OM) han kommer til poenget. Christer er av den typen som aldri kunne ha gjort en flue fortred, dog det har gått med noen dusin måker og kråker når jeg tenker meg om, men nå snakker vi ikke noe mer om det.. Han har ihvertfall aldri villet noen noe vondt så vidt jeg vet (diverse fotballdommere ekskludert).

Christer spiser babb i senga. Da han var ferdig krøllet han sølet sammen og skled det pent under senga til Erik..

Christer har besøkt meg mens jeg bodde på Bali og i New York så jeg regner med han ville tatt turen til Afrika også om ikke han hadde blitt gravid (er det rart at jeg sier det slik, eller er det flere som mener at om den ene er gravid så er den andre også gravid??). På Bali var han, som resten av oss, konstant berusa og i NY var han konstant trøtt, men det hindret ikke Christer i å få frem noen gode (Les: lange og ikke nødvendigvis relevante) røverhistorier av den grunn. Jeg har et bilde og videoarkiv herfra til Kristiansand av Christer i "spennende" situasjoner, men nå skal jeg være snill ettersom hans kjære datter kanskje googler sin stakkars far en gang i fremtiden.

Se den søte blondina som beveger seg så grasiøst ut i vannet. Lekkert :)

La meg avslutte slik: Nå som du, som første mann ut, har tatt dette store steget ut i den ukjente pappa rollen, kan jeg love deg at jeg skal være der for deg uansett situasjon eller hindre. Om det gjelder barnepass, om du trenger noen til å synge natta sanger (til deg også, siden det antageligvis ikke blir så mye søvn på deg fremover), eller tilogmed bleieskift (denne VET jeg at jeg kommer til å angre på) så kan du regne med meg. Bare lov meg en ting Christer: når lille Synne Marie spør pappa om ikke han kan lese et natta eventyr eller to, for Guds skyld mann finn ei bok!! Ikke gi henne de egenkonstruerte......

Stor klem!

Glad i deg kompis og gratulerer nok en gang!!!

Året starter på Zanzibar!!!

Det er 28desember og Erik har nettopp stått opp for å ta seg en dusj. Han dusjer ganske mye denne kompisen min. Nå som jeg tenker over har han alltid vært nøye på å holde seg ren uansett omstendighetene, men det er så mye lettere å legge merke til dette i Afrika. "Nå har jeg ikke dusja på TO dager!!" sier han når jeg spøkefullt kommenterer at han absolutt bør hive seg i såpe og vann, han som er så "skitten". Mens Erik stormer til badet for en nøye skrubb, tar jeg med meg ei bok og en pose Polly og setter meg på verandaen, vel klar over at det er godt over (Hald deg fast) 4-dager siden forrige ferskvanns-dusj!! At håret fremdeles lukter saltvann og at jeg stadig ser at det drysser sand hver gang jeg setter meg bekymrer meg svært lite ;)

En pose nøtter og ei god bok = En god start på dagen med masse godt i magen :)

Siden vi kom til Zanizibar den 26, har dagene gått i typisk Afrikansk tempo og vi har ikke gjort stort annet enn å gå langs stranda, bade i 25+ og slappe av i den skyggen vi kan finne sør/øst på øya. Yes, du hørte riktig. Vi er blitt plassert på helt motsatt side av Zanzibar på tross av 6-mnd forrhånds booking og planlegging. Vi gjør en lang historie kort og konkludere med noe vi allerede vet så altfor godt: Om en Afrikaner forteller deg at alt er under kontroll og at du ikke trenger å bekymre deg for noe, kan du rolig forsikre deg selv om at alt er på stødig kurs rett til !#%&#!!".

Nøtter!!!

Istedenfor å bli plassert Nord/Vest på turist location nr#1: Kenwa Rocks, blant andre turister, feststemmning og lange kritthvite strender, blir vi kjørt til Red Monkey Lodge, så langt unna Kendwa som mulig.. "TIA" sier Erik - This Is Africa ;)

Dette skulle vise seg å være hell i uhell ettersom vi får to fantastisk avslappende dager her blant backpackere, ørsmå måltidsporsjoner, og nydelige lese forhold. Jeg må i forbifarten nevne at Erik fant en skorpion i senga si når vi skulle legge oss den andre natten, og at jeg nektet å tro ham før jeg så den pile på tvers over madrassen hans. Det var ikke akkurat hva vi ønsket å se før Jon Blund kom på besøk, men 30min etter å ha flusha dyret slokna vi begge to.

Bedre leseforhold skal man... nei, det tror jeg ikke finnes.

29 - 31.desember tilbringer vi i Zanzibars storby: Stone Town. Her får vi endelig muligheten til å kjøpe alt fra: Zanzibar T-shirts, Ganja/Marihuana og alt mulig annet spennende og nyttig fra de lite innpåslitne selgerne i byens gater (Nei mamma ta det med ro, dette er ironi. Selfølgelig kjøpte vi ikke Zanzibar T-shirts).

Jeg nøyet meg med 1kg Cashew nøtter og ei ny bok, og Erik fikk tak i noen suvenirer, før vi snublet forbi et genuint masasje studio. Nå finnes det flere steder i Afrika hvor man KAN få massasje, men det vil ikke nødvendigvis si at en bør gå dit... Dette så uansett lovende ut, så mens Erik sovnet rolig inn med en hodemasasje ba jeg pent om å få en hard "Swedish masage".

Rolig, avslappende og proffesjonellt, i kontrast til ho dama på hjørnet..

Hjemme i Norge klemmer jeg på mine venner og grapler med mine treningspartnere, allikevell føles ryggen min som ei steintavle.. I 6-mnd har jeg oppholdt meg i ett miljø hvor man ikke klemmer, tar på eller er nær hverandre i det hele tatt. Dette er nærmest tabu i Zimbabwe og det hjelper ikke akkurat at mine nærmeste kolleger Cainan og Karoline har en intimsone i klasse med Ekvator. Så da denne lille jenta gikk til verks med albuer og fingerspisser mellom skulderbladene mine var jeg overbevist om at hun forbannet hver treningsøkt jeg noen sinne har tatt.



De to resterende dagene av Eriks opphold (31.des-02.jan) fikk vi endelig booket oss rom ved Kenwa Beach, Nord/Vest på Zanzibar, og det var her vi feiret overgangen fra 2011 til 2012 :)
Dagene brukte vi på stranda hvor Erik pådro seg et eksemplarisk skille nært kategorisert til andregrads forbrennig og kveldene bestod av å gamble på hvilken sjømat som var fra i dag eller forrige uke. Selveste nyttårsaften spiste vi en heller dårlig middag på Kendwa Rocks og kompenserte med mye godt å drikke, så da klokka slo 00.01.12, stod vi lett beruset i strandkanten med et kaos av mennesker fra ulike nasjonaliteter rundt omkring og ønsket oss begge et nyttårs kyss fra noen der hjemme ;)



Med det ønsker jeg dere alle et kjempe spennende og begivenhetsrikt 2012 fra Zanzibar !!!