En litt annerledes julefeiring

Da satt jeg der, i et lite propell drevet fly med 7 andre passasjerer, å skuet ut over Kilimanjaro som står opp mellom skyene 5895-meter over havet. Flyturen gikk bedre enn forventet, med et stort unntak av den annonyme tullingen som følte for å dele en langlivet og lydløs fis med resten av oss, fem minutter etter at flyet tok av fra Nairobi...


Vel nede på Tanzaniansk jord og etter en alt for lang men velkjent samtale (Les: bestikkelse) mellom meg og pass kontrolløren, møter jeg en smilende, svett og veldig malplassert Erik Jacobsen!! Kameraet ble dessverre ikke tatt frem da vi møttes, men jeg kan love mange bilder av både Erik og turen i denne bloggen ettersom vi utrolig nok fant Afrikas akkileshæl (internett) på hotellet vårt. Etter en god klem og mange kommentarer om hvor utrolig rare disse Afrikanerne er (du må erfare det for å forstå det...), ankommer vi hotellet og Erik overrasker meg med et lass av julegaver hjemmefra!!


Her det flust av brev og julekort fra hele familien, Titten Tei t-skjorte, 2-par joggesko, pondus og Donald blader, 1-hardisk med MASSE gøy på, nøtter og sjokolade i fleng, og sist men ikke minst: Polly småsulten ;) Nå er det gått en liten uke siden Erik la dette ut fremfor meg, og selv om mye av sjokoladen og nøttene er blitt spist, så står jeg her i like stor forundring å lurer på hva jeg har gjort for å fortjene slike velsignelser. Tusen hjertelig takk til dere hele gjengen!!!

Som alt annet så langt i ferien, kommer intrykkene og opplevelsene skytende inn fra alle kanter i rekord fart (eller kanskje det bare er meg som har vært i Zimbabwe for lenge og synes alt går i rekordfart?), og overgangen mellom møtet med Erik og gavene, til vi sitter på kontoret hos Kessy Brothers Tours dagen etter blir knapp. Etter å ha utvekslet håndtrykk med hele kontoret og mottatt oppløftenede kommentarer som: "Your gonna Kill Kili", informerer jeg Erik om TIA. TIA = This Is Africa, og med det har vi forklart alle Afrikanske rariteter og tankesett, så la oss gå videre :)


1-time senere står vi klare, meg, Erik og ni Tanzanianske sjerpas. Kilimanjaro here we come! Dette er en tur jeg har planlagt helt siden jeg fikk vite at jeg skulle til Zimbabwe og nå er det endelig klart for årets avsluttende fysiske utfordring, heldigvis med Erik Jacobsen ved min side :) Så knytter vi lånte sko, sjekker sekkene for vann, og diskuterer hvor lett dette skal bli, mens guiden vår presenterer dagens lunch.


Jeg har allerede informert Kessy Brothers om at jeg ikke spiser kornprodukter og helst unngår poteter, så jeg får tre dagers gammel pølse og kylling til lunch. Erik får just det samme, men med en slump halvstekte og vassne french fries i tillegg :D Min kjære venn står over lunchen mens jeg som allerede er godt vant med slikt tar meg en bit av kyllingen. Lite viste vi om at maten de neste 5-dagene skulle bli mye det samme.

Dag 1.
Første dag blir vi introdusert til teamet av sherpas og guider som skal følge oss hånd i hånd helt til topps. De to hoved-guidene våre skal vise seg å være vanskelig å holde unna alle bildene vi tar på veien. Maken til linselus tror jeg man må til en fuktig kveld i Kristiansand etter, men vi får som regel knipsa noen før de er der ;)

Her har dere Erik blant Tanzanias flotte regnskog og linselus!

Denne dagen beveger vi oss i et typisk Norsk tur tempo (40-50km/t) gjennom et nydelig landskap av regnskog og andre klatrere, som vi selvfølgelig går forbi. Guidene våre er veldig bekymra for tempoet vårt og ber oss hyppig om å roe ned: "slowly, slowly guys. slowly, slowly, or you wont make it". Etter 6-mnd i Africa har jeg lært meg å ta alt Afrikansk med en klype salt og siden Erik kommer rett fra Norge med den velkjente: "Vi æ jo vikinger, kjør på" instillinga, når vi første base camp på 2900-m ca 1-time før alle andre. Hva da: "Nyte naturen"? Vi er her for å klatre! ;P

JM strikes his first pose at 2900-m, wearing a borrowed set of mountain shoes and a fashionable yellow rain coat from The Kessy Brothers collection, his dads old wool underwear, and a newly bought shorts. OBS:Posing with tea, no coffee was consumed on this trip

Erik har ikke akkurat Lars Monsens repportoire når det kommer til turer ut i natur og friluft. Jeg tror faktisk vi kan kalle dette hans første telt tur og det er definitivt hans først møte med ute do konseptet. Det var da fantastisk underholdende å se uttrykket hans når han øynet et typisk afrikansk klosett (hull i gulvet), noe som må markeres med et bilde og masse lykke til min venn!

Dette var allikevel ei utfordring han tok på strak arm, å det står stor respekt av at han har valgt Kilimanjaro som sin første ordentlige tur ut i friluft! Kudos min venn, du ER en viking ;)

Første natt ble Erik introdusert til en hel rekke nye ting, blant annet Afrikansk leggetid... Fullt volum på radio, walkie talkies, og samtlige sharpaer til tidlige morgen stunder gav min venn en heller dårlig nattesøvn.. TIA - This Is Africa. Welcome to my life :D

Dag 2.
På tross av lite søvn ble vi vekket av en ny omgang Tanzaniansk radio rundt klokka 07 og en heller lite imponerende frokost. Jeg ble servert et par lefser som, i følge kokken, var uten korn eller soya, Erik fikk loff. "Heldigvis" fikk vi også ei løksuppe med masse koriander (å som jeg elsker koriander..), litt frityr druknet fisk og noen tomatskiver. Dette ble intatt med stor skepsis, før vi satte igang med dagens marsj mot neste camp på 3900-m.


Sånn omtrent i overgangen mellom regnskog til spøkelsesskog (som de kaller det), stoppet vi for en vannpause og litt lett tøyning. Det lå dessverre et skylag bak oss som dekket utsikten over regnskogen, men jeg kan bekrefte at det var vakkert. Vannpauser ble det forsåvidt ganske så mange av. Faktisk så tror jeg ikke at guidene våre sa noe annet enn: "Drink water, eat power bar, throw up, it good for you!". Litt uti løypa fikk jeg bekreftet min skepsis ovenfor frokosten og ble kvalm og dårlig resten av dagen. Det var altså etter andre dag i ruta at vi totalt overså alle råd fra våre fantastiske guider og kjørte vårt eget løp ;)

To glade gutar vel framme ved andre campsite på 3930-m

Så var det nok en gang klart for å legge seg inn i teltet å vente på morgendagen. Etter 6-mnd i Afrika har jeg vendt meg til denne evige vente tiden som følger etter alt man gjør, så jeg kom forberedt med tre bøker og synes det var helt greit. Erik kom rett fra Norge og fikk litt Norge/Afrika sjokk ettersom det plutselig var timesvis med dødtid i hverdagen hans. Et sjokk jeg veldig godt kan forstå og sympatisere ovenfor. Han fikk tilbud om å låne ei bok men valgte heller å bruke disse død-timene til å prøve å ta igjen noe søvn. Slik brukte vi da kveldene våre..

"The Kite Runner" er til nå den beste drama/fiction boka jeg noen gang har lest.
Vist du ikke har lest den, så les den... Enkelt nok :)

Dag 3.
Vi krysset nå over til et vulkansk område hvor bakken var varm og terrenget var fritt for grønt. I fare for å stjele en kommentar fra mine medfrivillige etter en tur til Table Mountain i CT, så var dette litt som Frodos walk to the mountain of doom (sorry jenter, men den kommentaren passer mye bedre her ;)

Denne dagen gikk vi opp til svimlende 4200-m før vi tok turen ned til neste base camp på 3600-m. Dette var for å gjevne ut trykket og forberede kroppen på dagene fremover. Erik kjendte litt på det da vi nådde 4200-m men nå har han bodd ved havet i alle år og aldri vært så høyt oppe før, så det er helt greit. Du er Viking uansett kompis! Og denne høyden kjenner nok hver en viking ved første møte.



Da vi ankom tredje camp på 3600 fikk vi endelig se toppen "Uhuru Peak" og den beryktede "spy-veggen" (til høyre i bildet), som vi skulle klatre neste dag. Erik hadde tatt med riktig hodeplagg og posserer her som en ekte Nordmann, dvs med Norske farger, først i løypa, smilende og klar for å gå videre til neste begivenhet ;)



Ved denne campen ble vi møtt av et helt hav av ravner, å Erik kunne fortelle meg at disse var her grunnet det kroppslige avfalle (spy og avføring) fra alle turistene. Erik kunne masse annet rart om fjellet vi klatra på, så jeg fikk mange spennende fun-facts gjennom hele løypa. Annyhow, så gjorde disse fuglene seg pent i siluett mot skylaget under oss. Etter gårsdagens matinntak og til våre guiders store bekymring og missnøye, fastet jeg denne dagen. Jeg vet ikke helt om de ble lettet eller irritert når jeg ved dags ende hadde masse overskudd og fortalte at slikt var helt naturlig for mennesker som ikke var totalt avhengige av karbohydrater ;)

Dag 4.
Etter nok en dårlig frokost gikk vi løs på den norske melkesjokoladen Erik hadde tatt med hjemmenfra. Bless you Erik! Heldigvis fikk vi servert noen kokte egg og noen frukt etter å ha spurt kokken, men de "kornløse og soya frie" lefsene ble liggende urørt sammen med koriander suppa. I dag gikk turen mot siste camp før toppen og aller først måtte vi klatre den såkalte "spy-veggen". På tross av at vi begge kunne kjenne at oksygen nivået sank for hvert steg, så var denne klatringa noe av det mest spennende og gøye terrenget på turen. PS: ingen av vikingan spøy ;)

Norsk brunost fra Cape Town (faktisk) intas til lunch til fordel for french fries og koreander.

Da vi satte fra oss bagasjen på 4600-m var utsikten over dagens løype og det underliggende skylaget et fantastisk skue.. Nå trøkket jeg personlig opp i mine høyeste meter over havet, etter indonesias "Mount Rinjani" på 3726 i 2008. Jeg foreviggjorde det med et snikbilde av min kjære kompis, som beundrer en utsikt han aldri før har vært i nærheten av å se fra bakkenivå :)

Langt under oss kan man skue dagens terreng.

I dag er det den 23desember/lillejulaften og når vi setter oss i teltet tar jeg frem en pose hjemmebakte pepperkaker fra min kjære guddatter Ida og tante Trine hjemme på langenes. På posen står det: "Ja, Jan Morten.... de er faktisk PROPPFULLE av karbohydrater! =D Men, vist de ikke er blitt pulveriserte på veien forventer æ at du smaker på julebaksten te mæ å Ida :)". Ingen fare tante, disse pepperkakene ble nytt 4600-m over have på vei mot Uhuru Peak og jeg tørr påstå at det er de beste pepperkakene jeg noen sinne har smakt!! Gi Ida en svær klem fra mæ og masse takk til dere begge!

Etter noen koselige timer i campen og et par sjeldne glimt av toppen, informerer guiden vår oss om at neste og siste økt mot toppen. Vi skal stå opp kl:23 for "frokost" som er tea and some biscuits, så er det strake veien fra 4600 til 5895 fra kl: 24 til 06 og en mulig skyfri soloppgang på toppen. Erik og meg har ikke akkurat høstet så masse søvn forrige natt (4-timer) så vi kaster oss i posen ved slaget 18.

Et lite glimt av toppen, 1295-høyde meter over oss

Kort fortalt så ligger vi å vrir oss i soveposen uten å få sovna helt frem til klokka slår 23 og vi blir "vekket" for en kopp te og noen kjeks.

Kjeksen blir liggende, men teen blir gledelig intatt ettersom gradestokken glatt har sneket seg forbi 20-30minus siden forrige bilde...

Turen opp startet å stopper i totalt mørke og uten noen bilder. Dette er enkelt å greit fordi denne turen, uten tvil, er den tøffeste fysiske utfordringen jeg noen sinne har gitt meg ut på. Iskalde små barnesteg tas i 6-timer, Erik roper på elgen to ganger og jeg beundrer styrken hans hver gang han snur seg oppover etter å ha kasta opp. På ca 5000-m er beina mine totalt ødelagt og jeg er faktisk usikker på om jeg tenker klart i oksygenmangelen her oppe. Uten noe særlig søvn de siste 48timene og noe særlig mat de siste 5-dagene, kjennes dette ut som en evig lang 100kg markløft. Vi når "Stella Point" på 5730-m og hadde ikke Erik og guiden fortsatt, så hadde jeg satt meg ned for en "liten" pause.

Hvordan Erik fikk tatt dette bildet, vet jeg ikke.. Han fikk ihvertfall gjort det

De siste 200-meterne er smertefulle, på tross av at de stort sett er rett frem, og når vi når vårt fantastiske mål "Uhuru Peak" er det med en skrekk blandet fryd at vi knipser et par bilder før vi forter oss ned fra kulda og oksygen mangelen.

God Jul!!!

Vi fikk en hvit jul i Afrika!! Hva med dere der hjemme? ;)

Soloppgangen sett fra Uhuru Peak 24desember 2011

Turen ned er ikke så viktig, alt jeg trenger å si er at dette har vært en opplevelse for livet og at jeg er ufattelig glad for at min gode venn Erik ville dele den med meg!! En stor takk til en fantastisk tur kamerat med løfte om en egen liten æres artikkel i 2012 og nok en stor takk til dere der hjemme som sendte masse jule kort, brev og oppløftenede kommentarer. Vi når bunnen og hotellet senere på julaften og feirer med kylling middag, melkesjokolade og Polly-småsulten i selskap av jule-kort hjemmefra.

GOD JUL!!!

Nå ved (halv)veis ende

Søndag 4.des går turen til Cape Town i Sør Afrika for å møte alle de frivillige, skrive årets siste eksamen/rapport, samt kose oss med julebord sponset av Norges Idrettsforbund! Jeg har nå oppholdt meg på dette kontinentet i snart 6mnd og føler at det er på tide med en oppsummering av oppholdet så langt.

Disse var som nye før jeg tuslet inn i Zimbabwe, men måtte gi opp etter å ha blitt introdusert til Chinhoyis frodige (les: støvete) sletter.

Arbeid gjort

Dette er oppsummeringens viktigste punkt og hoved grunnen til at jeg er her nede. Etter å ha jobbet hele 2010 som selvstendignæringsdrivende i Sandvika sammen med grunder av FitnessRoom Knut Georg Engebu, var overgangen til Afrikanske arbeidsforhold sammen med mine nye kolleger litt som å sammenlikne energi nivået mellom 24-timer med Jack Bauer kontra 1-år i Hundremeter skogen med Ole Brum og vennene hans (på evig honningjakt uten å finne noe annet enn Hefalomper). Med dette som utgangspunkt er det kanskje lettere å forstå at jeg måtte tune ned forventningene og nøye meg med små seiere her og der, til tross for endeløse planleggings timer og engasjerte teorier.

Min trofaste polar har vært igjennom mangt og meget, men tok kvelden etter bare 1-uke med African Time..

Mine kolleger er, som jeg har nevnt tidligere, helst interessert i å sitte på kontoret og sløve, pille seg i nesa (veldig populær aktivitet i dette landet), sove eller gå hjem tidlig for den saks skyld. Men de har noen dager (les: ca: 1-3dager per mnd) der de glimter til med litt arbeidsmoral og tar initiativ til å bruke noe av hva de har lært som sertifiserte fitness coaches. Etter tre lange måneder med sertifiseringsprosessen ser de ut til å ha forstått konseptet med funksjonell bevegelses trening, uavhengig av utstyr eller alders grupperinger, og har vist dette hver gang muligheten byr seg (som sagt: 1-3dager per mnd). Jeg har slått meg sånn halvveis til ro med hypotesen om å være fornøyd med å oppnå 10% av hva man kunne fått til i Norske forhold.

Her er vi ca 45min inne i møtet og vi er nettopp blitt ferdige med å hilse og introdusere hverandre.

Ellers har jeg slept meg gjennom aaaalt for mange Afrikanske møter og overlevd med skrekken… Zimbabwere er fryktelig glad i å ha ordet, presentere og introdusere hverandre i vildens sky og repetere de same poengene om og om og om igjen + at 90% av møtene foregår på Shona og at de ALDRI kommer frem til noe meningsfullt eller produktivt. Mitt nyttårs foresett i 2012 blir å skulke så mange Zimbabwiske møter som overhode mulig, om det så koster meg venstre-armen.

Heldigvis har jeg fått nokså frie tøyler av min koordinator, så jeg har gjennomført noen teachers workshops og PE – lessons på både lokale og rurale skoler i regionen.

Siste nytt på arbeidsfronten er at jeg ble innkalt til møte med Zanu PF (Mugabes regjerende/dikterende parti) vedrørende mine planer om å konstruere en lekeplass/fitnessarena for barn og unge. Det hele kokte ned til at disse Zanu gutta ville ha meg til å kjøpe området som lekeplassen skal bygges på av dem (bombe), så etter 1min sjokkert stillhet over tilbudet og sterke vurderinger om å kvele hele kontoret, fant jeg ut at det var best å gå derfra.

Her er et bilde av Chinhoyi caves som er Chinhoys eneste turistattraksjon, mest for å roe meg selv ned kjenner jeg, men også for dere der hjemme.

Kultur

Zimbabwisk kultur er en snål miks av britiske holdninger og Shona etikk som til tider blir så selvmotsigende og uforståelig at en gjør best i å holde kjeft og sitte helt stille for ikke å tråkke i salaten, mye det samme som å diskutere politikk her forresten. Det hersker et tilsynelatende uforsonlig skille mellom hvite og svarte Zimbabwere, som er forståelig fra begge hold. De hvite er livredde for alt av statsansatte å blir regelmessig terrorisert og fratatt bedrifter og eiendom av Robert og Zanu PF. Mens de svarte stiller seg spørrende til hvorfor de hvite holder seg til å omgås med andre hvite og holde seg unna den svarte befolkningen på generell basis, og mener da at de hvite tror de er så mye bedre enn dem. Dette er en kort oppsummering, ettersom situasjonen mellom svart og hvit i dette landet er mye verre og mer komplisert enn som så. Man kan gjerne si at Michael Jacksons ”Black or White” aldri kom til Zimbabwe..

Vår alles kjære yndlings diktator: Robert Mugabe, i egen sjarmerende og elskverdige person. Beste uttalelse (så langt): "Om du er homofil, så kommer jeg personlig på døra di og kveler deg!!!". Hyggelig type han her :)

Sånn generelt er livet i Zimbabwe helt forskjellig fra der hjemme i Norge på alle plan. Alt fra økende kommunikasjon, strøm og vann mangel til holdninger om barneoppdragelse. Selv om mye av dette er totalt umulig å adaptere til Norske omgivelser (og takk herren for det), så har jeg notert meg et par punkter hvor vi definitivt kunne tatt lærdom fra Zimbabwere:

1 – Ikke dulle for mye med eller være for overbeskyttende ovenfor barn, men heller gi dem åpent spillerom for utvikling. På den andre side trenger vi ikke slå og mobbe barna slik de gjør her, det hadde blitt i drøyeste laget Zimbabwisk.

2 – Smile og le mer!! Vi kan definitivt slutte å ta alt så alvorlig og personlig. Og hvem vet, litt ”African Time” her og der hadde sikkert ikke vært så dumt, dog absolutt ikke i arbeidstiden eller i noen som helst avtale sammenheng. Vi trenger heller ikke å adoptere noen som helst humor herfra….

3 – Gå mer!! De er nok like slappe her som der hjemme, forskjellen er at her må man som regel gå om man skal forflytte seg fra A til B. Dette er nok hovedsaken til at gjennomsnitts mannen i gata er i ganske god form, på tross av høyt inntak sadza og søtsaker 24/7, syv dager i uka.

4 – Her må man finne seg i at alle snur seg etter deg og roper: ”Hey murungu, murungu, give me something!”, så hvorfor ikke ta med dette hjem? Jeg tror ikke noen ville funnet det irriterende eller nedverdigende om vi i Norge snudde oss etter hvert svarte menneske og ropte: ”Hei neger, neger, gi meg noe!”.

Eller kanskje vi skal la den ligge… ??

Ellers på det kulturelle planet kan jeg melde om å ha blitt stoppet av politiet for www (white while walking) her en dag, hvor de forlangte å se id og få vite hvor jeg bodde. Det var meget underholdene å se betjentenes misstro til at jeg bodde i slummen og ikke bare var på sightseeing. Hvem går på sightseeing i slummen i ørkenen?!

This is your tour guide speaking: ”Så til høyre kan dere da se to gamle bilvrak og vær nok en gang obs på å ikke tråkk midt i veien ettersom du da blir våt og sølete. Takk.”

Fritid

Her går det mye i bøker gitt.. Jeg har til nå lest flere bøker på 6-mnd enn jeg har fått gjort i løpet av de forløpende 6-årene, noe jeg er veldig fornøyd med og setter stor pris på! Ellers er jeg sjeleglad for at min kunnskap om kroppsvekts øvelser, ettersom jeg ser ut til å være en av de få Norske frivillige som ikke har tilgang på trenings utstyr. Jeg må innrømme at jeg sårt savner å leke med Brasiliansk juijuitsu, Budokon, Kettlebells og Norske venner, men verdsetter min selvkonstruerte hangup bar og min treningspartner/vertsbror Hope veldig masse. Ellers har jeg fått tid til noen avkoplende og fantastiske haiketuren gjennom Zimbabwe, Botswana og Mosambik med mine medfrivillige her i landet, som har resultert i mange spennende og interessante opplevelser.

En liten smakebit på hva og hvem som kommer i jula!

Videre

Fra 01-04 desember skal vi delta på Zimbabwe Y.E.S games (Youth Education through Sport) i hovedstaden, før turen går til Cape Town. Etter å ha rapportert og møtt alle sammen i Sør Afrika tar jeg ferie =D Om alt går etter planen slapper jeg av i Cape Town en ukes tid etter dette, før jeg møter min kjære venn Erik Jacobsen i Tanzania den 19!!! Han har nemlig tatt den spreke avgjørelsen om å satse på å nå toppen av Kilimanjaro den 24desember, for så å ta turen til Zanzibar for nyttårs feiring sammen med meg! Erik var blant de av mine kammerater som besøkte meg da jeg oppholdt meg på Bali i 2009, og jeg setter skyhøye forventninger til denne turen på bakgrunn av hvor mye moro jeg vet vi vil ha sammen!

Da Erik besøkte meg på Bali, fant vi ut av det gikk fortere i vannsklia (konstruert for barn i alderen 4-10år) om man smurte med øl. . . Jupp, SÅ gøy fikk vi det til å bli!

Om alt går etter planen er jeg tilbake i Zimbabwe rundt den 15 januar for 6-nye måneder, så om dere ikke hører noe på en stund, vet dere hvorfor ;)

God Jul og Godt nyttår !!!(om ikke jeg finner en Pc/Mac i CT å rapportere fra)

Klam klem fra JM i Zim. . .

Nøtter!!!

”Det lukter nøtter av huden din…” er en kommentar jeg ofte fikk fra min kjære eks Linn Hege Andersen, etter at jeg hadde spist meg gjennom et par (les: 5-6) Polly småsulten poser eller en god boks fra Den Lille Nøttefabrikken. Jeg må innrømme at jeg ser nøtter som mitt nemesis av fristelser og at jeg stadig drømmer meg bort til et lass med Polly småsulten, helst den blå posen med bær.

Om jeg fikk velge blant alt av verdens snacks, så hadde jeg valgt deg Polly <3

Her i Zimbabwe har jeg så langt kun funnet nøtter i hovedstaden, hvor de selges til blodpris (Norke priser), men da har de til gjengjeld et fantastisk utvalg i løs vekt som inkluderer favoritt nøtten: Macadamia. Nå synes du kanskje at det er litt rart å skrive en hel artikkel om mitt forhold og min tilgang til nøtter, noe du for så vidt kan si meg enig i, men jeg skal prøve ha holde denne hyllesten så kort som mulig (hadde jeg vært afrikansk ville dette bety sånn ca 500sider).

Siden jeg vet at alle mine kompiser tenker på denne typen nøtter hver eneste gang jeg utrykker min affeksjon innen emnet, så kan dere andre få lov å delta i morroa også. Da kan dere lese hele artikkelen fra to synspunkter og more dere like mye som gjengen fra Søgne…

Noen av dere vil da kanskje si at: ”Jøss, så bra at dette er din favoritt snacks! Ser ikke noe problem i det jeg, nøtter er da kjempe sunt!!”, og det ville dere ha 100% rett i. Problemet er bare at når jeg først får smaken på litt, så må jeg ha mer, mer, MER…. Jeg ender som regel opp med å forspise meg på macadamia eller mandler hver gang jeg er i Harare, for ikke å snakke om hvordan jeg klarte å forspise meg på cashew nøtter i Mosambik. Dere kan gjerne le, men se for dere en pose med 500gram cashew forsvinne i Jan Morten på under 15min! Dette var selvfølgelig etter jeg hadde vært så (u)heldig å snuble over en 200grams boks med macadamia og en med 100g cashew tidligere den dagen. Tør jeg da å summere mitt inntak av nøtter til den nette sum av: 800gram på en dag?! Det er nesten snakk om 1kg folkens og gjett om magen min gav beskjed de neste 3-dagene…

I Zimbabwe selger de uinteressant brus og tørre kjeks fra gatene, mens de i Mosambik overrasket oss med store poser selv plukkede cashew nøtter!!! Gjett hvem som blei vill i blikket når han så dette..

Som stor nøtte-fan har jeg ved flere anledninger tatt med flerfoldige gram av forskjellige nøtter hjem til min kjære vertsfamile, men jeg blir like overrasket hver gang de rynker på nesa og sier: ”No, ill stick to the sadza i think”. Helt greit for min del, selv om jeg alltid konkluderer med at de er gale hele gjengen. Min vertsfar har allikevel fått smaken på cashew nøtter og hver gang jeg tar med denne typen hjem forsvinner de fort inn på rommet hans eller til kontoret hans uten at vi andre ser noe mer til dem. Nå har han tilfeldigvis bursdag på fredag 25, så da tar jeg turen inn til hovedstaden for å kjøpe en god pose til ham. Jeg får nesten tårer i øynene av å se at noen er like nøtteavhengig som meg :D

Macadamia nuts and oil... Hvem kan motstå slikt?

Da avslutter vi denne artikkelen med en forespørsel til min kjære kamerat Erik Jacobsen: Pleace ta med så mye Polly småsulten (den blå med bær) som du har plass til når vi skal treffes i Tanzania 19 desember!! That will make my Xmas for shure buddie =D

Mosambique – back to the sea. . .

Er det morraen nå kanskje? Jeg lener meg ut av myggnettingen og øyner at klokka er 05.30 onsdag 09 november, samme kan det være, jeg er for gira til å sove igjen. Etter 5-lange måneder som landlocked Zimbabwer med ørken på alle kanter, breddegrader og i alle kroppsåpninger, er det endelig på tide med en tur tilbake til sjøen. Jeg, Cainan og Karoline, to av mine medfrivillige, har klart å overbevise hverandre ved hyppige og flere anledninger (go figure) om at en tur til havet via Mosambik er en ypperlig ide!! Så da er det bare å spenne på seg pass, speedo og myggspray der hjemme å henge seg på!

Ps: Siden forrige innlegg fikk så strålende tilbakemelding vedrørende de vakre føttene mine, har jeg gått aktivt inn for å dele mer av dette fascinerende fenomenet til ære for tante Trine og eventuelle andre med fot-fetisj =D

Enjoy!!

”Ein glad gut, med juletrær på alle tær”

I hovedstaden 6-timer senere treffer jeg Karoline som kommer subbende i møte for en klem og litt sympati. I går kveld kl:21 mottok jeg nemlig denne meldinga fra henne: ”Ok, ej må berre forberede dej: Ej he blitt en smule sjuk, men NEKTA å ikkje reise på tur. Ta med vidunderkur om du he.. Ligg no i fosterstiling og syns synd på mej sjøl.” Så med en boks salte kjeks, litt vann og Jan Mortens fang i tilfelle oppkast, klemmer vi oss inn i en svett kombi på vei mot Cainan som venter ved grensen i Mutare med husrom for natten.

Lite viste vi at Karoline ville være knall blid og knall solbrent 2-dager senere =D

Vel fremme i Mutare blir vi møtt av en strålende Cainan som tar oss med på sin favoritt restaurant for litt godmat før vi tar turen hjem til hans vertsfamilie for natten. Mens vi spiser kan jeg ikke annet enn å føle litt avsky og misunnelse for disse to heldiggrisene som har slike restauranter lett tilgjengelig. I Chinhoyi har vi fortsatt bare sand, støv og til tider litt vind å meske oss på.

Da vi ringer på porten til Cainans vertsfamilie tar det ca 15min før noen åpner. Vi tenker ikke noe mer på det, men går heller inn i huset hvor hele familien ser ut til å ha lagt seg.. Vi gjør en laaangt historie kort: Cainan har sagt ifra og spurt hver dag i to uker om det er ok at vi overnatter hos ham denne ene natten. Hele familien har gitt klarsignal på at dette er helt i orden og at alt skal være klart til da. Etter å ha sluppet oss inn går vertssøstera inn på rommet sitt og lukker døra. Cainan banker høflig på og spør hvor vi kan legge oss for natten. ”I dont know” sier hun og lukker døra… Det hele ender med at Cainan står i 1-time (no kidding) å prøver å få noen til å hjelpe oss, men forgjeves, på tross av at vi klart og tydelig hører at alle er våkne og taster på mobiler og kjaser. Det blir etter hvert så vanskelig at vi må ringe etter taxi for å ta oss med til byens backpacker for natten. Men da må vi først få noen ti å låse opp porten å slippe oss ut… Det hele blir etter hvert så altfor tragikomisk og god eksempel på TYPISK Zimbabwisk oppførsel at det er til å gråte av. Det ender med at vertmor kommer ut å sier: ”Whats wrong? Ive had people like you (meaning white people) in my house before you know”. Etter totalt 2-timer med vanskeligheter og rasistiske uttalelsen (mot oss), blir vi mottatt med åpne armer av Ann, eier av Mutare backpacker lodge, og vi får vårt faste rom med beskjed om å slappe av og føle oss som hjemme.

Nå ble det litt mørkt her, så da piffer vi opp med mitt største mesterverk så langt: ”skitne 4-dagers reiseføtter i hengekøye”.

Vi krysser grensa til Mosambik en tidlig torsdags morgen og blir møtt av to bemerkelsesverdig snurpete og morratrøtte grensevakter. ”Visum cost 82$, you pay or go back!”. Neimen så koselige dere var her i Mosambik da!!

Etter to lange turen i trange kombier, hopper vi av i krysset Inchope for å haike oss videre til final destination i Vilankulos ved havet. Første inntrykk av Mosambik slår oss hardt: Ingen snakker engelsk og det er ingen trafikk å haike med. Etter to timer på stedet hvil finner vi heldigvis en liten lastebil som skal i riktig retning, så vi slår til på den.

En kjekk liten bil med massevis av plass blant søpla på planet

Karoline trer på seg sitt mest sjarmerende smil og spør sjåføren om ikke det er plass til lille henne inne i førerhuset? Noe det selvfølgelig er, så da trenger bare med og Cainan å sitte på planet da vettu, jippy! Vi klatrer opp og setter oss blant tomme olje kanner, traller og gamle malingsspann, og mens sola steiker ned fra en skyfri himmel tar jeg frem bok nr-2 i Harry Potter serien og forsviner inn i den. Tre/fire timer senere har vi begge tresmak i ræva, jeg fra lasteplanet og Harry Potter fra kosteskaftet, så da er det på tide å løfte blikket og beskue den nydelige rødfargen min kjære kollega har skaffet seg.

Gjett hvem som ble solbrent på denne turen!?!? Og se på de lekre fotan oppå sekken til Cainan da!

Etter en betydelig større mengde tresmak i fua (ca 8-timer) og en drastisk overgang fra 42grader til kjølige 30 med vind (haha, tenk på dere som har frost og greier..) ankommer vi endelig Vilankulos beach og sjekker inn på backpackeren Zombi Cucumber for natta. De neste dagene brukes på iherdige og slitsomt avslappende timer i hengekøyer med god underholdning i regi av Harry Potter og Knoll og Tott (Karoline og Cainan) som utforsker flerfollige måter å irritere hverandre på, bla ved å kile hverandre ut av hengekøya aka kukongen (vanskelig å uttale kokong eller hengekøye i varmen). Men vi får også inn regelmessige innslag av gullkorn fra svenske, norske og tyske turrister på stedet.

Se på disse to trollungan!! Kan man be om bedre reisefølge? By the way så er det ytterst vanskelig å få et bilde av linselusa Cainan, så dette er eksepsjonelt! Jeg er forresten i stor beundring av den frisyren, så jeg har begynt å spare selv.

Pfft, elg i solnedgang kan gå å legge seg.. Tå i fokus med Potter og bart i bakgrunnen is the new deal. Løp å kjøp! Eller print, whatever just get it and put it on the wall!!

Forruten å krangle med Svensker og Tyskere om bistands-pollitikk, eller avskrekke folk fra å noen gang besøke Zimbabwe med utsagn som: ”Its just sand and staring people there”, brukte vi noen timer på bading i det Indiske Hav. Sjøen var fantastisk varm, salt og full av badende afrikanske barn. Det var kjempe stas for dem å våge seg innpå disse store hvite hvalene som lå å duppa i vannkanten som en lykkelig flokk niser eller flodhester om du vil, og de var veldig lette å påvirke til min store fornøyelse. De slang seg blant annet med på teorien om at det å gni kropp og hår inn i tang var poppis, men synes nok det var mer spennende å dykke ned rundt jentene for en liten titt ;) Kanke skjønne det…

De var kjempe begeistra for å lære alt om Sørlandskrabba og åssen den bevega seg i strandkanten, så hvem er jeg til å la vær å demonstrere.. (Denne kan du Pål).

Tida gikk så alt for fort ved sjøen, så det var med tungt vemod at vi stod opp kl: 03.30 for å rekke bussen hjemover mandag 14 og rulle i en jevn fart av 60km/t tilbake til Mutare hvor vi sjekka inn hos Ann¨s Backpacker (vårt andre hjem i Zimbabwe). Her ble jeg overtalt av Karoline OG Cainan .som vist nok er en HUGE chickflick fan (der fikk du den min venn ;P ), til å se drama/komedien ”He¨s just not that in to you”. Jeg boltra meg med 1L Cherry icecream og fulgte spendt med på dramaet, helt til det gikk opp for meg at Jennifer Aniston og Ben Afleck var med….. DET var bare for mye, så da kjempa jeg meg til fjernkontrollen og skifta kanal. Hvem i alle dager er så dum og setter to så fantastisk eksepsjonelt tragisk kjedelige og uspiselige skuespillere i en og samme film??? Uansett så endte det opp med at vi skifta tilbake, ettersom jeg ikke fant ut åssen jeg skulle styre denne kanal boksen, og alt i alt (og om man trekker fra Ben og Jennifer) så var ikke filmen så gal allikevel..

Sånn ser det ut i en kombi…. Småtrangt kan man kanskje si, men dette er et tema man kan skrive en egen artikkel om, så om forespørselen og nysgjerrigheten blir stor blant dere kan jeg forklare nærmere. Garantert svette,trange, støyete, illeluktende og irriterende forhold.

Siste kvelden i Mutare ble vi invitert med ut på middag av to frivillige røde korsere fra Norge som også bor i byen, noe som var utrolig koselig og som fikk meg til å missunne mine kolleger enda mer med tanke på tilgang til interessante samtaler og hyggelige mennesker som ikke spør etter penger eller alkohol i annenhver setning. Den natten fant vi ut at det var dårlig gjort av en av tre å fise i et kvadratisk rom med stor vifte i taket og at dette var en tur vi absolutt måtte gjenta snart!

Fire gudstjenester og en gravferd

Da lå jeg her.

Klokka er 02.00 og jeg er svett!! Gradestokken hadde nok tippa over 38 om jeg hadde en, å det kvalifiserer til laaangt over ”Æ syns de steigår” på sørlands termometeret. Tidligere i dag var den oppe på 42 grader og jeg satt godt plantet på min vanlige trestol i kirka, hvor jeg må innrømme at jeg jobba godt for å holde meg fra å skli av det svette setet. Når jeg løfta på beina kunne jeg faktisk høre surklinga mellom shorts og bokser, så da alle reiste seg for å danse hørtes det ut som om samtlige i salen hadde tissa på seg. Enda morsommere var det da folk satte seg igjen, noe som fikk både meg og barna til å trekke godt på smilebåndet. Heldigvis er ikke Zimbabwere veldig glade i denne varmen, så kirka varte ikke lengre enn 2-timer =D

Tre penkledde kirke fruer (min vertsmor til høyre). Her handler det om å se pen ut for kirkeforsamlinga, på tross av varmen.

Vel hjemme ble jeg plutselig klar over at alle kirkefolka allerede var kjørt til huset vårt og satt i stua, klare for en ny omgang. Jeg prøvde å lure meg unna, men ble halt ned i en glovarm stol hvor jeg ble sittende i 2 nye timer å høre på at pastoren forkynte. Disse stolene tok heller til seg all svetten, så det var verre å komme seg ut av setet og mye lettere å holde seg på plass. Da vi var ferdige kunne man øyne store våte svetteflekker på samtlige av stolene, noe man forsåvidt også kunne se bak på de store damene..

Jajaaaa (som onkel sier), jeg fikk i hvert fall kjørt igjennom ei gloooooovarm treningsøkt med min bror Hope etter den andre gudstjenesten og var lykkelig fornøyd med tanken på en kald dukkert i badekaret etterpå. Personlig har jeg aldri vært så glad i å både i kar, men denne gangen var det hele priceless…

Her ruller jeg rundt, om vi har vann, og ser alltid for meg scener fra ”Slipp Willy fri”.

Forresten så har smågutta i nabolaget funnet ut at det er utrolig spennende å klatre opp i trærne i nabogården, for så å observere alle de rare tingene meg og Hope driver med. De lo ekstra godt da jeg gikk løs på markløft med ”hagesteinen”, men det var ikke før vi var ferdige at Hope avslørte at gutta lo fordi bokseren min hadde krølla seg og ligna på en snasen G-streng hver gang jeg bøyde meg.Thanks for the heads up Hope!

Yes.. I see it and I get the laughing kids…

På vei ut av badet etter en herlig kald dukkert møter jeg lillesøster og 9 (no kidding) av vennene hennes, som småfnisende spør om ikke jeg vil være med å leke gjemsel i de mørke gangene. Nå står jeg her i baris og tar med en gang spøken fra min søsters side. Jeg kontrer med: ”Then you all have to smile constantly so I can see you”. Også ler vi godt alle sammen!

Da jeg hører med min søster hva som skjer med alle ungdommene som ser ut til å renne inn alle dører og vinduer, svarer hun at: ”This is the day of the annual sleepover! Did I forget to tell you?”.

Nå tar jeg snart min søster igjen, så da skal vi søren meg se hvem som finner hvem i våre mørke ganger..

Så da ligger jeg her, kl.02:00 natt til mandag og svetter vilt under myggnettingen min, som har null effekt i følge føttene mine, mens en gjeng på 30-40 ungdommer sitter i stua og skriker og morer seg med dagens tredje og definitivt lengste gudstjeneste. Det er for så vidt greit nok så lenge de koser seg og holder seg til en gang i året :P Mine netter er som regel fulle av støy uansett. Denne natten er allikevel eksepsjonell i den forstand. I nabohuset har en av de eldste gått bort å de etterlatte feirer med 3-dagers allsang 24/7 (dette er dag nr.2). Som om ikke det er nok så er stadion (som ligger 200m fra soveroms vinduet mitt) inntatt av en berømt pastor utrystet med 16-svære høyttalere som er skrudd til max-vol for å best mulig spe pastorens brølende, aggressive budskap om frelse.

På tross av hvor trøtt og sliten jeg er, så må jeg si at det hele er litt komisk. Inne prøver ungdommene å overdøve hverandre og ute kriger Pastoren med begravelses følget om hvem som klarer å skrike (synge) de samme frasene fortest og høyest. Under mygg nettingen ligger jeg med heten som et tykt ull teppe over meg og svette dammen min, mens myggen pendler ut og inn av nettet avhengig av om de har funnet føttene mine eller ei.

Kan du skjønne at myggen kan finne dette tiltrekkende…?

Og med det sier jeg takk og ”godnatt”?!

Ps: Send gjerne litt Norsk sjøluft og vinterkulde, så skal jeg pakke ned litt støv og Zimbabwisk hete just for you!

”Another brick in the wall”

Dagen starter med strøm og internett tilgang, så jeg må gni meg et par ekstra ganger i øynene før jeg smiler fornøyd og logger på for litt oppdateringer på hjemfronten. Etter å ha kost meg med spennende feedback prøver jeg lykken på vann fronten og tror du søren meg ikke det er vann.. Vi har fått dusjen i huset til å funke (dog bare med kaldt vann), så da blir det en kald, etterlengtet dusj før jeg hiver meg på sykkelen. Noe jeg klart trengte etter 5 dager i 40 grader uten vann, i hvert fall i følge min vertsbror Hope….

På kontoret sitter gutta, som vanlig, godt planta rundt bordet og spiller kort mens de småkrangler om hvem som skal kjøpe lunch. Her lukter det lite aktivitet og tigging av penger, så jeg sniker meg stille ut døra. Jeg har heldigvis en avtale med en lokal barneskole om å overvåke gym timen deres. Nå skal det først understrekes at en avtale her ikke nødvendigvis betyr at noen er forberedte eller tilstede i det hele tatt, men lykken ser ut til å smile til meg i dag, så jeg har troa.

Det må være noe i lufta i dag, for nesten presis (bare 30min forsinka) møter "gym læreren” opp med assistent og en hel klasse med 8-9 åringer, mens han smiler bredt og sier: ”Now we are going to show you how to have PE!”.

Han stiller seg så opp med ei matte og jager barna inn på rekke for så å ta frem en og en for 2-3 kråkestup. Barna har antageligvis ikke hatt noen form for gym/PE på evigheter og er alt for gira til å stå på rekke å vente på tur. Assistenten anropes og hun pisker (bokstavelig talt) barna inn i rekke med en tynn og hard kvist. Barna blir tilslutt kuet til å sitte stille og vente på tur, mens alle de som lager opprør blir pisket hardt til de setter seg igjen. Lærere og assistenten har funnet seg et par talenter i flokken som blir tatt frem hver gang en av barna gjør noe ”galt”. ”Se på han alle samme, sånn skal det gjøres! Han er god og dere er dårlige, vær litt mer som ham”. Noen av barna faller utenfor matta og slår seg, til stor fryd for de voksne, som håner og erter ”taperne”. I hodet mitt spilles: ”Pink Floyd – Another brick in the wall”, så jeg spør læreren om de kan gjøre noe som ikke innebærer venting for barna.

Sit ups er en viktig grunnmur i barnas oppvekst i følge læreren

Selvfølgelig kan han det. Alle legger seg ned på ryggen mens de instrueres i hvordan å ta sitt ups. Ja nå har vi det gøy dere…. Alt dette høres kanskje ganske ekstremt ut, men slik foregår undervisningen nærmest over alt her i landet. Det er bare slik kulturen er. Lærerne slår og mobber barna, barna slår og mobber hverandre, etc. Ikke noe i veien med denne trenden er det vel.

”Do you want to try? Maybe we can learn something from you” sier madamen med pisken, så da blir jeg vel pent nødt. Jeg og barna leker dyr i de neste tretti minuttene, til barnas glede og lærernes store skuffelse :)

Det er viktig å gå inn i rollen som løve med noen store brøl og litt knurring

Etter å ha planlagt en Teacher workshop for lærerne på denne barneskolen, går turen tilbake til kontoret for dagen. Her er gutta godt i gang med å lage lunch som antageligvis er eneste hendelse for dagen, men de er kjempe fornøyde med det så hvem er jeg til å få de på andre tanker :)

Legger ved et nydelig bilde av min kjære kompis Christer for å lette litt på stemninga!

Dette bildet får meg til å trekke godt på smilebåndet =D