Utgangspunktet

Det har blitt mest fokus på alt som er moro og kanskje til og med også litt vittig her inne, så da er det vel på tide med litt tørr fakta også. La meg gå tilbake til hva, hvordan og hvorfor jeg begav meg ut på denne reisen før jeg skriver et innlegg som oppsummerer dette spennende året i Afrika, med alle sine utfordringer, muligheter og lærdommer. Det hele startet med at jeg snublet over en plakat på Specheren Treningssenter da jeg studerte Idrett Mellomfag ved UIA høsten 2009. 

Plakaten opplyste om muligheten til å bruke min idrettsbakgrunn til å hjelpe mennesker i Afrika, altså til å gjøre noe ”nyttig” for andre som ikke hadde det så lett. Samtidig som den fristet med et spennende år i Afrikansk kontekst og en tittel som fredskorpser, noe som absolutt ikke hørtes så galt ut. Allikevel bestemte jeg meg for å ta et semester med Ex phil, Ex fach, og menneskerettigheter i New York da året i Kristiansand var omme. 

I NY ble det fort klart for meg at dette ”falske livet” på Manhattan, med alle sine ”fat-cats” og snobbete fast-track livsstil var så langt fra hvordan jeg ville tilbringe livet mitt som mulig. Ikke missforstå, livet i NY gav meg mange nydelige opplevelser, spennende erfaringer og nye venner for livet som jeg aldri ville vært forruten, men jeg synes det var vanskelig å ta del i et samfunn som kun dreiet seg om økonomisk suksess og materielle eiendeler. Dette skillet ble nok bare større av å studere filosofi og menneskerettigheter samtidig som jeg bodde i et luksuriøst studio-apartments kompleks med Manhattans største innendørs basseng og eget treningsstudio. Det var fra NY at jeg sendte første e-post til NIF for å høre mer om hvordan jeg kunne bli en fredskorpser.

Et av NYs høydepunkter. Hanne fjerner den trendy mohawken jeg fikk på Manhattan. Noen som kjenner igjen frisyren fra forrige innlegg fra Mosambik? 

Da tiden i USA ble ferdig var jeg temmelig klar for å stikke til Afrika med NIF, men siden meg og min kjære daværende kjæreste hadde vært så mye borte fra hverandre (meg på Bali, hun på Farmen, meg i NY) fant vi ut at det sikkert var en god ide å tilbringe litt tid sammen. Hun skulle studere sykepleie i Oslo så da utsatte jeg Afrika reisen et år til gode for et år som PT i hovedstaden. Nå gikk ikke dette som forventet ettersom jeg plutselig ble selvstendig næringsdrivende og endte opp med å jobbe såpass mye at det tilsvarte et år i Afrika. 

Året som PT i Sandvika var helt fantastisk og veldig lærerikt på mange plan og det er et år jeg har lengtet tilbake til helt siden, men på tross av dette gikk jeg fremdeles rundt å følte at det ikke var her jeg skulle være. Det var ikke lengre store konflikter i hodet mitt om det å bruke hverdagen til å hjelpe rike nordmenn til en bedre hverdag kontra det å hjelpe fattige barn i Afrika som plaget meg, men heller ønsket om å få oppleve Afrikansk kultur langt borte fra vestlig stress og mas, så da jeg ble oppringt av NIF og spurt om jeg ville bli med i idrettens-fredskorps hersket det liten tvil om hva som skulle gjøres. 

Det var Lind Gustafsdottir fra NIF som ringte meg og fortalte at jeg var blant de heldige som fikk reise. Her avbildet med appelsin og meg før avreise.

Nå føler jeg meg fornøyd med den grundige presentasjonen av hva, hvordan og hvorfor, altså utgangspunktet, og håper dette kan hjelpe de som har giddet å lese hele regla til å forstå den kommende oppsummeringen av disse 12-månedene i Afrika. 

Tre glade og spendte fredskorpsere før avreise. Anne (midt) ble min kollega i Zimbabwe og har jobbet for Plan, og Mari (høyre) ble plassert i Zambia. Vinen ble drukket opp og skjorta ble lagt igjen hjemme.